Tapte gyldne stunder

av Bjørn Eidsvåg

Eg såg våren storma fram
men lot vær å sans han
eg såg ein sommar dra forbi
uten meg ombord
Eg ble henført av ein vals
men lot vær å dans han
mang ei stille, hellig stund
knuste eg med ord

Tenk om det hadde vært et sted
ein kunne få tebake
alle øyeblikk ein ubetenksomt
lot få gå forbi
et slags hittegodskontor
for tapte gylne stunder
diamanter som ein overså
på grunn av dårlig tid
eller mangel på mot
te å ta imot

Eg såg ein unge bli te mann
før eg fekk tid te å snu meg
me sko ha møkje tid i lag
men den forsvant
Du sa at du var glad i meg
men eg lot vær å tru deg
og eg oppdaga for seint
at det var sant

Tenk om det hadde vært et sted...

En sang...

av Bjørn Eidsvåg

Eg såg deg komma
Eg såg du va rein
Eg blei heilt ifrå meg
forbanna deg og grein
Eg hadde bedt og ropt så lenge
Kvifor kom du ikkje før
Nå va det for seint
eg hadde boltra mi dør
Eg va ei statue meg hjarte
som banka i granitt
Berre steinur og ørken va
landskapet mitt

Du tok ikkje auene dine frå meg
Du såg te det sprang vatten fram frå stein
Eg kviskra: Du må ikkje gå ifrå meg!
Du tok meg tett inn te deg og grein
Du grein

Eg vet kje ka eg fant
Eg vet kje ka eg fekk
Sjølv om eg blei trist
va eg heil då du gjekk
Eg hadde sett eit glimt av himmel
men eg kjente lukt av jord
og eg forsto at mårådagen
alt bere dine spor
Eg fekk pusta i din nåde
Eg fekk evne te å sjå
ditt bilde i min neste
Eg fekk mot te å gå

Du tok ikkje auene dine frå meg
Du såg te det sprang vatten fram frå stein
Eg kviskra: Du må ikkje gå ifrå meg!
Du tok meg tett inn te deg og grein
Du grein

Der tårene dine møtte jord
vaks ei rosa, vaks ditt ord
Du sa: Ta imot gåva, bror
Då du gjekk va det strimer av blod i ditt spor

Reskulpturering

Oppbrudd
ikke som avslutning
men som begynnelse
en dyp brønn av
nye erfaringer
som ikke legger byrder til
men som overlater
alt som tynger til en som er i stand til å bære

Endring
ikke fra en stemning til en annen
Men fra ørken til grønne enger
Fra eget strev til hvile
Fred som ikke kommer fra mitt skjelvende indre
men fra en som kjenner min uro og eier evnen til å lindre

Overgivelse
Et håp om å være funnet og elsket
uten frykt for å bli etterlatt alene

Omfavnelse av nåden
tilgivelsen
gjenopprettelsen
Pottemakerens hender skaper og fullender

Et dikt

...av Arnold Eidslott

Min Tro

Ingen prestasjon
men bare hengivelse

Troen ble gitt
som et kjærtegn i tusmørke

Han som gav deg
troen som en sann gave

Gavenes gave
Han gjemmer deg i sin favn

I det hemmelige
barnekåret hos Jesus Kristus

Tro Ham bare bror
uten å forstå Ham din gjenløser

Gud er våre handlingers
jord og mennesket Hans frø her

La jorden favne deg
min bror og du skal bære rik frukt

Jorden vil se til frøet
og du skal vokse inntil høstnettene

Og møte Ham vår jord her
som et fullbåret aks i Guds himmel

Gratia Dominus gratia

En bok

”Sjelens ni ansikt” av Richard Rohr og Andreas Ebert. Det var rektoren ved skolen der jeg jobbet som oppfordret meg til å lese denne boken. Jeg fant den lett fascinerende, ikke annet, den første gangen jeg skummet gjennom den. To år senere dro jeg den ut av bokhyllen for andre gang. Nå traff den meg. Hvorfor?

Det som gjorde at jeg ble fanget av boken denne gangen var at jeg begynte å studere mønstrene for bl.a "falsk trøst", "ekte trøst", forsvarsmekanismer, fristelser, unnvikelser, fallgruver etc. for meg selv og de menneskene jeg omgås såpass hyppig at jeg kjenner noen av motivene bak ulike handlings -og reaksjonsmønster. Det er altså siste delen av boken, dvs dybdedimensjonene jeg har funnet mest interessant for min egen del denne gangen. Med andre ord har jeg verken analysert korrektheten i enneagrammets opprinnelse eller søkt andre kilder for eventuelt å korrigere beskrivelsen av kjente personer/bibelske personer som omtales i del 2. Typefremstillingene blir i mine øyne prototypen på de ulike personlighetene, og uten dybdedimensjonen blir de aldri særlig nyttige å forholde seg til.

Psykologi, enneagram eller annen typepsykologi kan bare forklare en brøkdel av vår indre verden, men jeg mener allikevel at denne boken kan gi oss noen gode aha-opplevelser, både i mellommenneskelige forhold og i kristen sammenheng. Jeg ønsker på på ingen som helst måte å gjøre et forsøk på å redusere oss til vesener som drives kun av våre psykologiske egenskaper, uten en åndelig dimensjon. Den åndelige dimensjonen, vårt forhold til Gud og det dette gjør med oss, kan aldri forklares psykologisk. I Guds nærvær kan mennesker drives til å gjøre de mest heroiske handlinger. De kan bli i stand til å gjøre og tenke ting som på ingen måte kan forklares psykologisk. På samme måte kan onde krefter forvrenge et menneskesinn til å utføre de mest groteske handlinger. Jeg er allikevel ikke i tvil om at enneagramet har noe for seg når det gjelder å avsløre vår egen måte å betrakte oss selv, medmennesker og verden generelt på. Jeg tror også det kan være med på å forklare hvorfor mennesker som lever i nært fellesskap med Gud, kan velge svært forskjellige retninger for sin utfoldelse av kristenlivet . Vi er alle preget av oss selv. Vi har våre svakheter, våre pidestaller, våre redsler og våre behov. Og dette er noe som er med og driver oss i forholdet til vårt syn på både mennesker og Gud.

Heldigvis beskriver verken denne boken eller noen annen menneskeskrevet bok den absolutte sannhet. Jeg er ingen tilhenger av gjør-det -selv-på -1-2-3-bøker. Jeg tror heller ikke noen bok kan gi et enkelt svar på sammenhengene mellom vårt indre og ytre liv. Men en bok kan berike og la oss se ting på en ny måte. Om ikke annet så inneholder i alle fall denne boken noen beskrivelser som har fått meg til å humre litt og smile gjenkjennende. Og det er jo om ikke annet litt underholdende, eller hva?

For meg ble møtet med denne boken en vekker. Den innprentet i meg at jeg aldri kan se mine egne motiver, behov og tenkemåter som en fasit på hva som rører seg i andre mennesker. For vi er rett og slett ikke like. Samme hvor like vi er utenpå. Inni er vi svært ofte grunnleggende ulike.