Sannhetens frø

Mitt skjulested

Kjærlighetens vinger som beskytter

utholder

og tåler

Hold meg når jeg skriker og kaver!

Jeg røsker og sliter

for å se hvor fast du holder meg

Du slipper ikke

Du forlater meg ikke

Mitt skjulested

Under kjærlighetens skygge

I tålmodighetens rike jord

tør jeg å plante sannhetens frø

vanne

se det spire

Å risikere

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.

Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.

Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.

Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.

Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.

Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.

Å leve er å risikere å dø.

Å håpe er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.

Den personen som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting.

Han kan kanskje unngå lidelse og sorg, men han kan rett og slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske -leve.

Bare en person som risikerer, er fri.

-HUGO PRATHER

Mine vakre silketråder

Jeg spinner silketråder
vakre, sterke tråder
Snart har jeg tråder å holde meg i, løfte meg opp med, strekke meg etter
Tråder til å klatre i
høyt
høyt
Jeg har tråder nok til å beskytte meg mot kulde
mot støy
Mine vakre tråder.

Jeg har dem på alle kanter og trenger aldri å føle meg svak
De holder meg oppe
bærer meg
lar meg se verden gjennom sprekkene
Snart beskytter de meg som en kokong
Jeg er tilfreds.
Føler meg heldig som er i stand til å produsere alt dette vakre og sterke
-helt på egen hånd

Jeg klatrer i trådene
Jeg har utsikt mot hele verden
Jeg henger høyt der oppe og roper ut for alle som vil høre
hvordan verden egentlig ser ut
sett fra utsikten høyt der oppe i mine vakre silketråder
Dette er slik verden virkelig ser ut
Det er herlig berusende å titte ned
Jeg er tilfreds
Jeg er blant de heldige
Vi vinker og smiler til hverandre
Vi er flere som betrakter verden fra høyden

Tråden jeg støtter mitt høyre ben på brister
Jeg nekter å tro det
Så urettferdig!
Mine vakre tråder brister
Jeg gråter
krafser etter nye tråder å klamre meg til.
Noen holder
i alle fall en stund

Jeg dingler i en tråd
høyt der oppe
Har styrke til å holde meg sånn en god stund til
Denne tråden er virkelig solid.
I mine øyne har den alltid vært blant de mest solide og skinnende
Denne holder, tenker jeg
Øyeblikket etter innser jeg at jeg ikke er i stand til å holde fast
Jeg faller ned
Langt ned.

Og nå er jeg tom for krefter
Urettferdig!
Jeg roper det ut
Føler meg uheldig
Forstår ikke hvordan dette kunne hende meg

Jeg reiser meg sakte
Tar sats og hopper
Jeg når den ikke
den siste tråden som glimrer der oppe

Jeg fryser
Føler meg mislykket og ubeskyttet
Hører latteren fra de andre som koser seg høyt der oppe i trådkokongene sine

Så heldige de er

Jeg ante ikke at jeg kunne være så svak
Så kraftløs
Så kald
Så handlingslammet
Det er så mørkt

En hånd griper tak i armen min
"Bli med", hvisker en stemme.

Hånden som holder meg er varm
Stemmen som snakker er spørrende
Hvem er du?
Hvor kommer du fra?
Hvorfor er du så alene?
Hvor skal du?
Jeg er forvirret. Vet ikke hva jeg skal svare

Det begynner å lysne

Jeg er sulten
Vi setter oss ned.
Tusenvis av mennesker sitter rundt oss.
Alles ansikt er vendt mot en stemme langt der fremme
Det sendes rundt kurver med brød
Varmen fra de andre
Maten som metter
Det gjør meg døsig

Jeg lukker øynene og kjenner at jeg vugges i søvn
I drømmen min synger alle disse rundt meg en sang
En vuggesang som bærer meg, løfter meg, lar meg kjenne at armene strekker seg ut
Ingen tråder som binder

Jeg åpner øynene
Jeg stirrer opp mot himmelen
Hører ropene fra de som henger der oppe i tråkonstruksjonene sine.
"Kom ned", roper jeg.
"Det er her vi er ment å være"
Jeg kjenner gresset under meg.
Duften av jord og fellesskap beruser alle sansene mine
Jeg føler meg lykkelig og trist på samme tid.

Hvordan kunne jeg tro at virkeligheten var høyt det oppe?

Mulig jeg burde fikse meg noen sånne tråder allikevel
tenker jeg...sånn i tilfelle.
Så er jeg igang med å spinne.

Forhåpentligvis,
om jeg er heldig brister trådene igjen
og igjen
og igjen

Jo mindre du gjør desto mer får du gjort

-om livets paradokser

En boktittel jeg tror virker svært forlokkende på noen og nesten provoserende på andre. Dette er enda en bok skrevet av Tommy Hellsten, forfatteren bak den tidligere omtalte "Flodhesten i dagligstuen".

Tommy Hellsten er en finsk teolog, terapeut og foredragsholder. Han ble født i 1951 og vokste opp med foreldre som begge var alkoholikere. Han har skrevet mange bøker, men bare to av dem er oversatt til norsk. I forordet til "Jo mindre du gjør desto mer får du gjort", skriver Hellsten at denne boken er blitt en syntese eller et sammendrag av alle hans tidligere bøker. Litt av et sammendrag i mine øyne. Dette er en bok jeg håper mange kommer til å lese i tiden fremover. Her kommer noen utdrag:

"Dagens mennesker har mistet kontakten med den livsvisdom som hører sammen med det dype livet. Vi er en generasjon uten dybde. Vi har brutt forbindelsen med de gamle, de som skapte livsvisdommen fordi de trengte den. Slik har vi samtidig brutt forbindelsen til vår egen fortid. Vi har blitt en generasjon som dyrker ungdommen og ikke lenger ser noe verdifullt i det gamle. Når vi mister kontakten med vår fortid, mister vi samtidig kontakten med den visdom som finnes der..."

"Spørsmålet om svakhet og styrke er også et spørsmål om sannhet. Sannheten avslører nemlig den falske styrken. Den forsøker å riste i fasaden som mennesket selv har bygd opp og vil dra fram det som finnes bak den. Sannheten strever etter å føre mennesket tilbake til virkeligheten. En del av virkeligheten er at mennesket er svakt. Det finnes ikke andre sorter mennesker enn svake mennesker. En av de store hemmelighetene med å være menneske er at vi finner vår identitet når vi finner vår svakhet. Et menneske som finner sin svakhet begynner å trenge andre mennesker. Det forstår at det ikke klarer å leve sitt liv på egen hånd. Jo tydeligere man ser dette, jo dypere innser man betydningen av å være avhengig av andre. Man oppdager sin avhengighet gjennom å innse sin egen maktesløshet. Å være avhengig av andre er egentlig det samme som å være evhengig av kjærlighet. Kjærligheten er det miljø der det er meningen at mennesket skal leve livet. Kjærligheten er det landskap der svakheten kjenner seg hjemme.
Dersom et menneske lever i harmoni med sin egen svakhet, har det også utviklet en sans for det sanne. Det er realist og tilhenger av det sanne med hele sitt vesen. Ydmykhet er derfor en av realistens egenskaper. Et ydmykt menneske har alltid begge føttene på jorden, og nettopp derfor er det sterkt. Den som forsøker å skjule sin egen svakhet gjennom å late som om han er noe han ikke er, står på leirføtter. Ytre sett kan han virke mektig, så mektig at alle tror på ham. Det er nettopp det som er meningen med all hans storslagenhet. Han har tåkelagt svakheten slik at bare den som har et veldig skarpt blikk kan gjennomskue ham."

"Kjærligheten driver oss inn i sannhetens favn. Jo mer kjærlighet vi får, jo bedre forutsetninger har vi for å møte ondskapen i oss selv, og da blir også vår skam mindre. Kjærligheten bygger opp menneskets person innenfra, og det blir litt etter litt overbevist om sin egen verdi. Det gjør at det får mot til å møte sin egen ondskap. Det er på denne måten mennesket befries til skyld når det får kjærlighet. Men jo mindre kjærlighet et menneske har fått, desto mer skam bærer det på. Skammen fører i sin tur til at mennesket ikke våger å møte sin egen skyld, ettersom det ikke er sterkt nok til å gjøre det. Altså fornekter det sin skyld. Det anklager andre, finner på bortforklaringer og unnskyldninger og gjør andre ansvarlige for det det selv gjør. Det er defensivt, det forsvarer seg selv."

Hellsten tar opp mange ulike tema i denne boken, men alle de ulike kapitlene veves inn i en sammenheng som gir mulighet til å oppdage kraften som ligger i det å ha mot til å leve med og i sannheten.