Hope (Hoffnung)

Av Friedrich von Schiller(1759-1805)
Oversatt til engelsk av Emily Ezust

Men speak and dream a lot
Of better, future days;
After a happy, golden goal
One can see them running and chasing
The world grows old and then grows young again,
Yet Man hopes always for improvement

Hope leads man into life,
And it flutters about the cheerful boy.
The young man is enraptured by its magic shine;
It is not buried with the gray-haired old man,
for although he ends his weary run in the grave,
he still plants by his grave - Hope

It is not empty, flattering delusion
generated in the mind of a fool.
In the heart it proclaims itself loudly:
"We were born for better!"
And that which the inner voice says
Will not mislead the hoping soul.

Sammenbruddets visdom

Jeg har blitt litt glad i Tommy Hellsten sin bok om flodhesten i dagligstuen. Jeg har derfor lyst til å sitere enda mer fra denne lille kloke boken.

Hellsten beskriver menneskets mulighet for forandring som en reise, en oppdagelsesferd. En reise uten reiseforsikring og returbillett, en reise man må være vågal, nesten litt sprø for å legge ut på. Felles for de menneskene som legger ut på denne indre reisen er, i følge Hellsten, at de på sett og vis har blitt tvunget til å bryte opp.

" Noen har sagt at man ikke forandres før det er for smertefullt å la være..... Bare en smerte som har vokst seg tilstrekkelig stor, får mennesket til å unnvære sin sikre tilværelse...... Dersom det ikke finnes noen grunn til å forandre seg, hvorfor skal man da besvære seg?"

Hellsten beskriver det mennesket som har bygd seg opp en egen overlevelsesstrategi for å tilpasse seg omgivelsene som en person som prøver å løfte seg selv etter håret.

"Det har blitt en barkebit som prøver å styre strømmens retning i steden for å stole på strømmen og la den bære seg."

En slik overlevelsesstrategi kan uttrykkes på mange måter og man kan blant annet finne den igjen hos den arbeidsnarkomane, hos den som lever for sine prestasjoner, hos den som undertrykker all sin vrede ved alltid å være vennlig og gjøre alle til lags. Man kan finne den hos alkoholikeren, hos den sexavhengige, hos de som beruser seg med egen kunnskap og hos de som beruser seg med sin egenmektighet og sin uavhengighet av andre. Listen er lang...

For at en forandring skal kunne inntre mener Hellsten at menneskets egen styrke må brytes ned, ens egen kraft må bli til kraftløshet. Først da kan mennesket slutte å bygge hele sitt liv opp rundt overlevelsesstrategiene. Da finnes det en mulighet for at mennesket etter hvert våger å kjenne tillit, snakke sant, våger å gå seg vill, tør å være forvirret, gir slipp på kontrollen. Mennesket blir i stand til å være tilstede, både fysisk og psykisk, i sitt eget liv.

Hellstens beskrivelse av sammenbruddets visdom:

"All ekte mental og åndelig vokster fødes ut av forvirring, ut av at man har gått seg vill, ut av kraftløsheten, ut av at man har mistet kontrollen, gjennom at man møter sin sin egen ondskap og sykdom. Var det derfor Jesus fra Nasaret sa at det ikke er de friske som behøver å bli helbredet, men de syke? Var det derfor han hevet de syndige og mislykkede over de fremgangsrike, selvgode gjennom å si at de første skal være de siste og de siste de første?

Hele vårt samfunn og vår kultur, vårt arbeiddsliv, vår skolegang og vår barneoppdragelse ser ut til å basere seg på at man fornekter dette i stedet for å grunne på det. Hvor, og i hvilken sammenheng verdsetter man svakhet? Hvor finnes den visdom som ser frøet til lykke i det mislykkede, hvor finnes evnen til å bryte sammen, hvor ligger muligheten til gjennom sammenbruddet å få oppleve gleden? Er det ikke snarere slik at vi alle strever etter styrke, fremgang, skjønnhet og lykke? Hvem kommer på tanken at svaret på menneskets vesen ligger i å søke dets svakhet, ikke i dets styrke, at menneskets retning finnes i dets spørsmål, ikke i dets svar? Hvem kan tro at mennesket er framme under selve reisen?

De egentlige spørsmål lyder altså: Hvem våger å gå seg vill? Hvem våger å vise sin svakhet? Hvem tillater seg selv å stanse opp og bryte sammen? Den som tenker på å gi seg i vei og forlate sitt hjem, blir tvunget til å ta stilling til disse spørsmålene. Derfor blar noen heller i reisebrosjyrer enn å gi seg i vei"

Noen som tør å begi seg avgårde???

Alle sitatene er hentet fra boken "Flodhesten i dagligstuen -om medavhengighet og om møtet med barnet i oss" av Tommy Hellsten

Steingrunn

La noe slå rot
La meg føle
elske
gråte
Steinhjerte
Lag på lag av forherdet materiale som beskytter det innerste

Gi meg et kjøtthjerte
Ber jeg
Men ikke helt enda
Jeg trenger tid
Har mange ting jeg må gjøre før jeg har råd til å hente fram noe som krever at min avmakt blottlegges
Vent litt før du fyller på med den næringsrike jorden
Før du sår, vanner og gjødsler
Det spirende frøet og det bankende hjerte er sårbare

Ikke nå
Uforenelig
Ild og vann

I Mesterens hender

Hvilke strenger kan du spille på?
Spør jeg
Alle
Svarer Han
Hvilke klanger kan du få fram?
Spør jeg
De klangene jeg skapte deg med
Er svaret

Jeg trekker meg tilbake
Vet at jeg har prøvd å få fram toner, melodier, klanger
Strengene er for stramme
For slakke
Ødelagte
Ubrukelige

La meg spille
Sier Han

Trygge hender holder meg
Varsomme fingre stryker, bytter ut, gjenoppretter, stemmer
Melodien er svak
Den blir sterkere og jeg fylles og omsluttes av klangen
Glede
Sorg
Lengsel
Smerte
Overgivelse
Kjærlighet
Fred
Alle strengene er med
Alle tonene fra de dypeste til de lyseste

Nye fullkomne melodier skapes mens jeg hviler i Mesterens hender

Det er vakkert
Hvisker jeg
Du er vakker
Sier Han
Akkurat slik jeg skapte deg

Å prestere i stedet for å leve

For tiden er jeg litt opptatt av en bok som heter "Flodhesten i dagligstuen -om medavhengighet og om møtet med barnet i oss". Boken er skrevet av den finske teologen og forfatteren Tommy Hellsten.

Jeg vil sitere deler av et avsnitt som heter det samme som overskriften i dette blogginnlegget.

"En svak jegfølelse medfører det som i vår tid antakeligvis er et av menneskehetens største plager. Jeg sikter til det moderne menneskets tvangsmessige behov for å skaffe seg egenverdi gjennom å produsere og prestere. Dette holder på å bli- og har kanskje alt blitt- en slags nåtidens pest, 1900 (og 2000) tallets "svartedød". Denne døden ødelegger ikke kroppen, men sjelen. Mennesket har glemt hva det innebærer å bare være. Det er ikke lenger human being, det har blitt human doing. Det har kommet en villfarelse som lærer at mennesket ikke lenger har noen egenverdi; alt måles ut fra prestasjoner. Jeg anser at dette er et symptom på manglende jegfølelse og på at det styres utenfra. En person med sterk jegfølelse verdsetter eksistensen i seg selv. Det kan kunsten å være sterkt nærværende med hele sin person uavhengig av hva som hender. Det trenger ikke tvangsmessig å jage neste øyeblikk.

Mangelen av et jeg, tvinger derimot mennesket til å søke sin verdi i det som kommer: der finnes det fullendte, som i en luftspeiling. Det blir et "...senere når..." -menneske. Når jeg har fått lønnsøkning, når huslånet er amortert, når disse vanskelighetene er over.....da begynner livet! En slik person har det alltid travelt uten å vite hvor han skal. Hva er det som jager ham? Det vet han ikke fordi han ikke har tid til å stanse opp og tenke etter. Å tenke er sløseri med tiden, en tid som f.eks kunne brukes til å planlegge hvordan man så effektivt som mulig kunne utnytte tiden. Og man stirrer ned i sin time-manager og deler opp sin tid i så effektive sektorer som mulig, uten egentlig å vite hvorfor.

Hvorhen har en slik person det travelt? Til seg selv. Han har det travelt med å komme til meningen med sitt eget liv. Og denne travelheten er helt rett og riktig. Men man kommer ikke fram gjennom å ruse avsted, planlegge, prestere og produsere. Man kommer fram gjennom å stanse opp, gjennom å våge å se inn i sin sjel, og gjennom først å erkjenne tomheten og jaktens
vanvittighet i sitt liv."