av Bjørn Eidsvåg
Eg såg våren storma fram
men lot vær å sans han
eg såg ein sommar dra forbi
uten meg ombord
Eg ble henført av ein vals
men lot vær å dans han
mang ei stille, hellig stund
knuste eg med ord
Tenk om det hadde vært et sted
ein kunne få tebake
alle øyeblikk ein ubetenksomt
lot få gå forbi
et slags hittegodskontor
for tapte gylne stunder
diamanter som ein overså
på grunn av dårlig tid
eller mangel på mot
te å ta imot
Eg såg ein unge bli te mann
før eg fekk tid te å snu meg
me sko ha møkje tid i lag
men den forsvant
Du sa at du var glad i meg
men eg lot vær å tru deg
og eg oppdaga for seint
at det var sant
Tenk om det hadde vært et sted...
Wednesday, October 28, 2009
Monday, October 26, 2009
En sang...
av Bjørn Eidsvåg
Eg såg deg komma
Eg såg du va rein
Eg blei heilt ifrå meg
forbanna deg og grein
Eg hadde bedt og ropt så lenge
Kvifor kom du ikkje før
Nå va det for seint
eg hadde boltra mi dør
Eg va ei statue meg hjarte
som banka i granitt
Berre steinur og ørken va
landskapet mitt
Du tok ikkje auene dine frå meg
Du såg te det sprang vatten fram frå stein
Eg kviskra: Du må ikkje gå ifrå meg!
Du tok meg tett inn te deg og grein
Du grein
Eg vet kje ka eg fant
Eg vet kje ka eg fekk
Sjølv om eg blei trist
va eg heil då du gjekk
Eg hadde sett eit glimt av himmel
men eg kjente lukt av jord
og eg forsto at mårådagen
alt bere dine spor
Eg fekk pusta i din nåde
Eg fekk evne te å sjå
ditt bilde i min neste
Eg fekk mot te å gå
Du tok ikkje auene dine frå meg
Du såg te det sprang vatten fram frå stein
Eg kviskra: Du må ikkje gå ifrå meg!
Du tok meg tett inn te deg og grein
Du grein
Der tårene dine møtte jord
vaks ei rosa, vaks ditt ord
Du sa: Ta imot gåva, bror
Då du gjekk va det strimer av blod i ditt spor
Eg såg deg komma
Eg såg du va rein
Eg blei heilt ifrå meg
forbanna deg og grein
Eg hadde bedt og ropt så lenge
Kvifor kom du ikkje før
Nå va det for seint
eg hadde boltra mi dør
Eg va ei statue meg hjarte
som banka i granitt
Berre steinur og ørken va
landskapet mitt
Du tok ikkje auene dine frå meg
Du såg te det sprang vatten fram frå stein
Eg kviskra: Du må ikkje gå ifrå meg!
Du tok meg tett inn te deg og grein
Du grein
Eg vet kje ka eg fant
Eg vet kje ka eg fekk
Sjølv om eg blei trist
va eg heil då du gjekk
Eg hadde sett eit glimt av himmel
men eg kjente lukt av jord
og eg forsto at mårådagen
alt bere dine spor
Eg fekk pusta i din nåde
Eg fekk evne te å sjå
ditt bilde i min neste
Eg fekk mot te å gå
Du tok ikkje auene dine frå meg
Du såg te det sprang vatten fram frå stein
Eg kviskra: Du må ikkje gå ifrå meg!
Du tok meg tett inn te deg og grein
Du grein
Der tårene dine møtte jord
vaks ei rosa, vaks ditt ord
Du sa: Ta imot gåva, bror
Då du gjekk va det strimer av blod i ditt spor
Friday, October 16, 2009
Reskulpturering
Oppbrudd
ikke som avslutning
men som begynnelse
en dyp brønn av
nye erfaringer
som ikke legger byrder til
men som overlater
alt som tynger til en som er i stand til å bære
Endring
ikke fra en stemning til en annen
Men fra ørken til grønne enger
Fra eget strev til hvile
Fred som ikke kommer fra mitt skjelvende indre
men fra en som kjenner min uro og eier evnen til å lindre
Overgivelse
Et håp om å være funnet og elsket
uten frykt for å bli etterlatt alene
Omfavnelse av nåden
tilgivelsen
gjenopprettelsen
Pottemakerens hender skaper og fullender
ikke som avslutning
men som begynnelse
en dyp brønn av
nye erfaringer
som ikke legger byrder til
men som overlater
alt som tynger til en som er i stand til å bære
Endring
ikke fra en stemning til en annen
Men fra ørken til grønne enger
Fra eget strev til hvile
Fred som ikke kommer fra mitt skjelvende indre
men fra en som kjenner min uro og eier evnen til å lindre
Overgivelse
Et håp om å være funnet og elsket
uten frykt for å bli etterlatt alene
Omfavnelse av nåden
tilgivelsen
gjenopprettelsen
Pottemakerens hender skaper og fullender
Sunday, October 04, 2009
Noen Bibelvers...
"Her er en liten gutt som har fem byggbrød og to småfisker. Men hva er det til så mange?"
Joh 6.9.
Det er disiplene som spør. Et lite barn har våget seg fram med det han har å tilby. Det er ikke tilstrekkelig. Det er rett og slett å regne som ingenting, når det gjelder den oppgaven som Jesus og disiplene hans står ovenfor. De skal mette over fem tusen mennesker. Jeg tror det måtte være et barn som kom til Jesus med maten sin denne dagen. Hvem andre enn et lite barn ville være så naiv at han trodde at en så skranten matpakke ville utgjøre noen som helst forskjell når det sto godt over fem tusen sultne mennesker på gressletten?
Mange kristne er flinke til å bruke sine evner og gaver i arbeidet for å bygge opp en menighet eller for å holde liv i det kristne fellesskapet. Musikk, sang, forkynnelse, det å lage god mat, evne til strukturering og ledelse, estetisk sans. Alle disse evnene er høyt verdsatt i menigheten. Som mennesker verdsetter vi gjerne hverandre etter hva vi er flinke til. Hva vi kan prestere. Er vi flink til noe, søker vi gjerne å utvikle disse evnene. Har vi talenter, er det en selvfølge at vi bør jobbe for å få brukt dem. De mindre gode sidene ved oss selv lar vi gjerne ligge. Og er vi da i besittelse av over normalt godt utviklede evner på ett eller annet område, kan vi i mange sammenhenger lett kamuflere våre mindre gode sider ved å fokusere mer på de prisverdige.
Vi oppmuntrer hverandre til å bruke det vi har fått utdelt av styrker og talenter og til å utvikle disse. Har man ikke talenter, kan man gjerne bidra med nestekjærlighet og forståelse, praktiske gjøremål og barnepass. Det er alltid noe å ta tak i i kristne sammenhenger. Alltid noe som skulle ha vært gjort. Alle kommer med sine fisker og sine brød...tror vi kanskje. Noen har fått utdelt mer aktverdige talenter enn andre. Noen er mer verdifulle enn andre når det gjelder å bygge menigheten. Noen er mer uerstattelige enn andre...tror vi kanskje, mens vi forkynner at i Guds Rikes arbeid er alle like viktige. Men praktiserer vi det vi forkynner?
Og med det mener jeg egentlig i vårt eget liv. Er jeg i stand til å komme til Jesus med mine fisker og mine brød, selv om de på langt nær representerer det jeg tror Han kan ha bruk for. I fortellingen fra Bibelen ser det ikke ut til at det er en liten matpakke Jesus har bruk for. Det er tonnevis av mat. Massevis av penger. Ett eller annet som kan mette alle disse menneskene. Hadde jeg vært med i fortellingen ville jeg med stor frimodighet kommet frem om jeg følte jeg hadde tilstrekkelig å by på. Noe jeg virkelig kunne bidra med. Noe som kunne hjelpe Jesus og hans disipler til å mette alle disse sultne menneskene. Men to små fisk og fem små brød? Neppe! Jeg ville skammet meg over å kunne tilby så lite. Noe så meningsløst og utilstrekkelig. Jeg ville overlatt problemet til noen som hadde evnen til å framskaffe det tiltrengte.
"Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet. Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan bo i meg". - 2.Kor 12.9
Det er flott at vi ønsker å dele våre talenter og våre gaver med de rundt oss slik at andre kan ha glede av dem. Men den dagen vi også er i stand til å gi Gud våre svakheter, våre smuler, de sidene ved oss selv som vi ikke er stolte over, da kan Gud virkelig gjøre store ting i våre liv. For da er det ikke vårt eget strev, våre egne evner vi kan rose oss av. Da er det bare Gud. Ingen andre. Bare Gud kan ta tak i det som er ufullkomment i oss og skape noe av det. Noe som kan mette andres sultne sjeler. Noe som kan reise et annet menneske opp. Noe som kan peke på Gud og si at ingen er håpløse. For det er Gud som er sterk. Det spiller rett og slett ingen rolle hvor talentløs jeg er, hvor mange sår jeg har, hvor lite jeg har å bidra med. For det er Guds kraft som er den avgjørende. Og Han er allmektig. Ingenting er umulig for ham. Midt i vårt eget nederlag, kan Hans verk i oss fullbyrdes. Det vises bare ikke så godt, når vi alltid streber etter å vise fram det vi allerede kan. Da får ikke Guds ubetingede kjærlighet og Hans nåde virke i oss på en slik måte at vi kjenner at vi selv er støv, men allikevel uendelig verdifulle. Vi selv er ubetydelige. Ubetydelig i egen kraft, men høyt elsket, høyt verdsatt og uerstattelig i møte med Gud. Vi må bare stille oss til disposisjon for kjærligheten. For Guds evne til å bygge opp det som er revet ned. For Guds evne til å reise opp den som er sønderknust. Gud elsker ikke det vi kan prestere, Han elsker ikke det vi har utrettet. Han elsker oss. Han elsker meg. Og denne kjærligheten faller aldri bort. Uansett hva jeg gjør, hva jeg er, hvor mye jeg feiler. Den er evig. Jeg er evig elsket! Det gjelder deg også!
"For så sier Den Høye, Den Opphøyde, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg , og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende". - Jes 57.15
God søndag!
Joh 6.9.
Det er disiplene som spør. Et lite barn har våget seg fram med det han har å tilby. Det er ikke tilstrekkelig. Det er rett og slett å regne som ingenting, når det gjelder den oppgaven som Jesus og disiplene hans står ovenfor. De skal mette over fem tusen mennesker. Jeg tror det måtte være et barn som kom til Jesus med maten sin denne dagen. Hvem andre enn et lite barn ville være så naiv at han trodde at en så skranten matpakke ville utgjøre noen som helst forskjell når det sto godt over fem tusen sultne mennesker på gressletten?
Mange kristne er flinke til å bruke sine evner og gaver i arbeidet for å bygge opp en menighet eller for å holde liv i det kristne fellesskapet. Musikk, sang, forkynnelse, det å lage god mat, evne til strukturering og ledelse, estetisk sans. Alle disse evnene er høyt verdsatt i menigheten. Som mennesker verdsetter vi gjerne hverandre etter hva vi er flinke til. Hva vi kan prestere. Er vi flink til noe, søker vi gjerne å utvikle disse evnene. Har vi talenter, er det en selvfølge at vi bør jobbe for å få brukt dem. De mindre gode sidene ved oss selv lar vi gjerne ligge. Og er vi da i besittelse av over normalt godt utviklede evner på ett eller annet område, kan vi i mange sammenhenger lett kamuflere våre mindre gode sider ved å fokusere mer på de prisverdige.
Vi oppmuntrer hverandre til å bruke det vi har fått utdelt av styrker og talenter og til å utvikle disse. Har man ikke talenter, kan man gjerne bidra med nestekjærlighet og forståelse, praktiske gjøremål og barnepass. Det er alltid noe å ta tak i i kristne sammenhenger. Alltid noe som skulle ha vært gjort. Alle kommer med sine fisker og sine brød...tror vi kanskje. Noen har fått utdelt mer aktverdige talenter enn andre. Noen er mer verdifulle enn andre når det gjelder å bygge menigheten. Noen er mer uerstattelige enn andre...tror vi kanskje, mens vi forkynner at i Guds Rikes arbeid er alle like viktige. Men praktiserer vi det vi forkynner?
Og med det mener jeg egentlig i vårt eget liv. Er jeg i stand til å komme til Jesus med mine fisker og mine brød, selv om de på langt nær representerer det jeg tror Han kan ha bruk for. I fortellingen fra Bibelen ser det ikke ut til at det er en liten matpakke Jesus har bruk for. Det er tonnevis av mat. Massevis av penger. Ett eller annet som kan mette alle disse menneskene. Hadde jeg vært med i fortellingen ville jeg med stor frimodighet kommet frem om jeg følte jeg hadde tilstrekkelig å by på. Noe jeg virkelig kunne bidra med. Noe som kunne hjelpe Jesus og hans disipler til å mette alle disse sultne menneskene. Men to små fisk og fem små brød? Neppe! Jeg ville skammet meg over å kunne tilby så lite. Noe så meningsløst og utilstrekkelig. Jeg ville overlatt problemet til noen som hadde evnen til å framskaffe det tiltrengte.
"Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet. Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan bo i meg". - 2.Kor 12.9
Det er flott at vi ønsker å dele våre talenter og våre gaver med de rundt oss slik at andre kan ha glede av dem. Men den dagen vi også er i stand til å gi Gud våre svakheter, våre smuler, de sidene ved oss selv som vi ikke er stolte over, da kan Gud virkelig gjøre store ting i våre liv. For da er det ikke vårt eget strev, våre egne evner vi kan rose oss av. Da er det bare Gud. Ingen andre. Bare Gud kan ta tak i det som er ufullkomment i oss og skape noe av det. Noe som kan mette andres sultne sjeler. Noe som kan reise et annet menneske opp. Noe som kan peke på Gud og si at ingen er håpløse. For det er Gud som er sterk. Det spiller rett og slett ingen rolle hvor talentløs jeg er, hvor mange sår jeg har, hvor lite jeg har å bidra med. For det er Guds kraft som er den avgjørende. Og Han er allmektig. Ingenting er umulig for ham. Midt i vårt eget nederlag, kan Hans verk i oss fullbyrdes. Det vises bare ikke så godt, når vi alltid streber etter å vise fram det vi allerede kan. Da får ikke Guds ubetingede kjærlighet og Hans nåde virke i oss på en slik måte at vi kjenner at vi selv er støv, men allikevel uendelig verdifulle. Vi selv er ubetydelige. Ubetydelig i egen kraft, men høyt elsket, høyt verdsatt og uerstattelig i møte med Gud. Vi må bare stille oss til disposisjon for kjærligheten. For Guds evne til å bygge opp det som er revet ned. For Guds evne til å reise opp den som er sønderknust. Gud elsker ikke det vi kan prestere, Han elsker ikke det vi har utrettet. Han elsker oss. Han elsker meg. Og denne kjærligheten faller aldri bort. Uansett hva jeg gjør, hva jeg er, hvor mye jeg feiler. Den er evig. Jeg er evig elsket! Det gjelder deg også!
"For så sier Den Høye, Den Opphøyde, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg , og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende". - Jes 57.15
God søndag!
Thursday, October 01, 2009
Et dikt
...av Arnold Eidslott
Min Tro
Ingen prestasjon
men bare hengivelse
Troen ble gitt
som et kjærtegn i tusmørke
Han som gav deg
troen som en sann gave
Gavenes gave
Han gjemmer deg i sin favn
I det hemmelige
barnekåret hos Jesus Kristus
Tro Ham bare bror
uten å forstå Ham din gjenløser
Gud er våre handlingers
jord og mennesket Hans frø her
La jorden favne deg
min bror og du skal bære rik frukt
Jorden vil se til frøet
og du skal vokse inntil høstnettene
Og møte Ham vår jord her
som et fullbåret aks i Guds himmel
Gratia Dominus gratia
Min Tro
Ingen prestasjon
men bare hengivelse
Troen ble gitt
som et kjærtegn i tusmørke
Han som gav deg
troen som en sann gave
Gavenes gave
Han gjemmer deg i sin favn
I det hemmelige
barnekåret hos Jesus Kristus
Tro Ham bare bror
uten å forstå Ham din gjenløser
Gud er våre handlingers
jord og mennesket Hans frø her
La jorden favne deg
min bror og du skal bære rik frukt
Jorden vil se til frøet
og du skal vokse inntil høstnettene
Og møte Ham vår jord her
som et fullbåret aks i Guds himmel
Gratia Dominus gratia
Boken
”Sjelens ni ansikt” av Richard Rohr og Andreas Ebert. Det var rektoren ved skolen der jeg jobbet som oppfordret meg til å lese denne boken. Jeg fant den lett fascinerende, ikke annet, den første gangen jeg skummet gjennom den. To år senere dro jeg den ut av bokhyllen for andre gang. Nå traff den meg. Hvorfor?
Det som gjorde at jeg ble fanget av boken denne gangen var at jeg begynte å studere mønstrene for bl.a "falsk trøst", "ekte trøst", forsvarsmekanismer, fristelser, unnvikelser, fallgruver etc. for meg selv og de menneskene jeg omgås såpass hyppig at jeg kjenner noen av motivene bak ulike handlings -og reaksjonsmønster. Det er altså siste delen av boken, dvs dybdedimensjonene jeg har funnet mest interessant for min egen del denne gangen. Med andre ord har jeg verken analysert korrektheten i enneagrammets opprinnelse eller søkt andre kilder for eventuelt å korrigere beskrivelsen av kjente personer/bibelske personer som omtales i del 2. Typefremstillingene blir i mine øyne prototypen på de ulike personlighetene, og uten dybdedimensjonen blir de aldri særlig nyttige å forholde seg til.
Psykologi, enneagram eller annen typepsykologi kan bare forklare en brøkdel av vår indre verden, men jeg mener allikevel at denne boken kan gi oss noen gode aha-opplevelser, både i mellommenneskelige forhold og i kristen sammenheng. Jeg ønsker på på ingen som helst måte å gjøre et forsøk på å redusere oss til vesener som drives kun av våre psykologiske egenskaper, uten en åndelig dimensjon. Den åndelige dimensjonen, vårt forhold til Gud og det dette gjør med oss, kan aldri forklares psykologisk. I Guds nærvær kan mennesker drives til å gjøre de mest heroiske handlinger. De kan bli i stand til å gjøre og tenke ting som på ingen måte kan forklares psykologisk. På samme måte kan onde krefter forvrenge et menneskesinn til å utføre de mest groteske handlinger. Jeg er allikevel ikke i tvil om at enneagramet har noe for seg når det gjelder å avsløre vår egen måte å betrakte oss selv, medmennesker og verden generelt på. Jeg tror også det kan være med på å forklare hvorfor mennesker som lever i nært fellesskap med Gud, kan velge svært forskjellige retninger for sin utfoldelse av kristenlivet . Vi er alle preget av oss selv. Vi har våre svakheter, våre pidestaller, våre redsler og våre behov. Og dette er noe som er med og driver oss i forholdet til vårt syn på både mennesker og Gud.
Heldigvis beskriver verken denne boken eller noen annen menneskeskrevet bok den absolutte sannhet. Jeg er ingen tilhenger av gjør-det -selv-på -1-2-3-bøker. Jeg tror heller ikke noen bok kan gi et enkelt svar på sammenhengene mellom vårt indre og ytre liv. Men en bok kan berike og la oss se ting på en ny måte. Om ikke annet så inneholder i alle fall denne boken noen beskrivelser som har fått meg til å humre litt og smile gjenkjennende. Og det er jo om ikke annet litt underholdende, eller hva?
For meg ble møtet med denne boken en vekker. Den innprentet i meg at jeg aldri kan se mine egne motiver, behov og tenkemåter som en fasit på hva som rører seg i andre mennesker. For vi er rett og slett ikke like. Samme hvor like vi er utenpå. Inni er vi svært ofte grunnleggende ulike.
Subscribe to:
Posts (Atom)