I sirkel

Sirkel
En runddans
mettet av punkter
som tilslutt tar meg tilbake til start.

Den rette linjen
Den som tar meg fra start til mål
Fra begynnelse til slutt
Fra tåkelandskap til klarvær

Den røde tråden
som lar meg finne veien ut av labyrinten
Hjem.

Når kan jeg slippe taket i karusellen som snurrer meg rundt, rundt, i ring?
Når er jeg i stand til å rette blikket oppover, fremover?

Tilbakeskuende
Evig runddans

Vil svimmelheten avta om jeg hopper?
Om jeg slipper taket og lar meg falle?

Kan jeg tro på at jeg bæres og ikke må bære?
Får jeg erfare at Du holder når jeg slipper?
Tro, håp og kjærlighet.
Tør jeg å tro at det er disse tre som blir stående igjen?
At det største,
det som holder meg når det stormer
er Kjærligheten?

Håpet dans

Dans med meg!
La meg elske, leke, danse, synge!

La alvoret ledsages av de lette skyene
Sorgen av enkelhetens glede
La mørket bli gjennombrutt av sollysets klare stråler
og skylden ledsages av nåde

Ingenting annet enn kjærligheten kan jage redselen
Så la meg elske
elske
og bli elsket.

La meg drikke av din vin
og la latteren vekke det såre
Så latter og sårhet sammen
kan helbrede det knuste hele

Dans med meg!
La meg gråte, lete og skimte!

Ørkenvandring

På leting etter sannheten
Flerfoldige tråder
Ulike farger og tykkelser
Jeg ønsket å veve dem inn i en sammenheng
men fant ut at bildet bare reflekterte mitt eget
Mitt ego
Min sannhet

Forstå
Beherske
Manipulere

" I et speil, i en gåte..."
Ordet forsvant
i min utålmodige leting etter å forstå fullt ut

Jeg ville ikke lenger vite av
det underfulle
gåten
mysteriet
livet

Min ørkenvandring
Min trang til å forstå og beherske

utmattelse

"Jeg rekker ut mine hender til deg,
min sjel lengter etter deg som et uttørket land
tørster etter regn".

"There is a crack in everything..."

Leonard Cohens ord siteres i siste avsnitt av Notto R. Thelle sin bok "Prinsessens engler". Jeg faller enda en gang for fristelsen til å sitere en forfatter ordrett. Egentlig fordi mine egne formuleringer aldri når opp til originalen. Så her kommer deler av siste avsnitt fra Notto Thelle sin bok "Prinsessens engler":

"...Det er en brist i alle ting. Han (Leonard Cohen) ser ut over verden og registrerer at tingene går i stykker. Krigene vender tilbake. Fredsklokkene slår sprekker. Duene settes fri og fanges igjen. Kan vi i det hele tatt prestere noe som er helt og fullkomment?

Men han lar seg ikke lamme av nederlagsfølelse. Herregud, er det så farlig! Glem fullkommenheten og bær frem det du har! La klokkene kime! Det er en brist i alle ting, og det er slik lyset slipper inn..."

"...Jeg møter av og til mennesker som er såret av livet. Det er ikke nødvendigvis ytre vold, men skader de har fått av andre som berøver dem livsmotet. De blir tilintetgjort av andres ord og gjerninger, synker sammen og blir borte. Et skadet menneske kan bære skaden videre, så sårene blir utgangspunkt for ny ødeleggelse, av en selv og andre. Men det hender at et menneske berøres av noe annet som får det til å trosse ordene og stå opp til nytt liv. "Jeg skulle nok gjerne unngått de sårene, " sa et menneske til meg, "men jeg tror de har gitt meg nye sanser." En dypere menneskelighet, kanskje. Kanskje til og med en annen sans for det guddommelige. Ikke den uplettede og blankpolerte guden for de vellykkede, men han som var så merket av livet at han kom oss nær. Ikke guden for de fornemme anledningene, søndagsguden som kaster glans over festen, men han som dukker opp når festen er over, når musikken er stoppet, når malingen flasser av og sprekkene kommer til syne. Guden som rører sårene og vet hva det dreier seg om. Guden som befinner seg i dypet, som kanskje først blir synlig når livet tærer fordi det ikke er noen andre som holder ut. Guden som ikke forakter et sønderbrutt og sønderknust hjerte.

"Hvordan hadde livet vært om jeg ikke hadde sett glimtene av en slik guddom?" Spørsmålet ble liggende i luften som en stille undring. "Har du hørt hvordan Leonard Cohen formulerte det?" spurte jeg etter en stund"Kanskje," lød svaret "hvis du tenker på sangen om sprekkene i tingene som slipper lyset gjennom. Det er ord som hang seg fast i meg for mange år siden. Jeg kunne ikke ha klart meg uten."

Ring the bells that still can ring

Forget your perfect offering

There is a crack in everything

That`s how the light gets in ".

Hvor høyt må et menneske spørre?

Tittelen på denne boken skrevet av Notto R. Thelle har sine røtter i en beretning fra Østen. Beretningen forteller om en kvinne på leting etter livet. Hun ønsker å gripe ordenes skjulte mening, sanse sannheten bak formene. For å oppnå dette søker hun stillhet og mediterer. "Lær meg å høre lyden av en harpe uten strenger" er hennes utfordring til sin veileder. Mesteren gjorde da en bevegelse i luften som om han slo på usynlige strenger, og sa "Der, hørte du den?" "Nei, jeg hørte ingenting", sa kvinnen. Mesteren svarte "Hvorfor spør du ikke høyere". 

Hvor høyt må et menneske spørre for å få svar? Hvor intenst må en søke for å finne veien?

Boken kommer ikke med svar, egentlig stiller den bare flere spørsmål. Allikevel satt jeg igjen med en følelse av å ha fått noe viktig etter å ha lest det forfatteren har å formidle. Ikke minst fordi han gir så godt uttrykk for at alle omveltninger, motsetninger, følelser og kontraster som livet byr på er en naturlig del av ethvert menneskes liv. Ikke alt gir mening, ikke alt fører til det gode, det er ikke alle spørsmål vi kommer til å få svar på. Av og til kommer kanskje spørsmålene i etterkant av svarene. Men det er like fullt livet.

Et lite utdrag fra boken:

" Jeg husker noen av mine drømmer da min verden oppløste seg. Jorden du står på slår sprekker og underlaget svikter. Du går rundt i barndomshjemmet og brenne møbler og innbo. Du er på et drivende skip og gripes av angst for de ukjente kreftene som kaster deg rundt og suger deg ned. Men når du har vært kastet omkring av ukjente krefter en tid, får livet ny retning. Det underlige skjer som på skapelsens første dag. Ut av kaos fødes nytt liv.
Vi er ikke skapt til å leve i lukkede rom. Men det åpne og grenseløse landskapet kan også være vanskelig. Derfor bygger mennesket boliger og lager veier i landskapet. Troen er en slik bolig, et sted vi hører hjemme. Vi vandrer ut og inn og beveger oss langs veiene i landskapet.
Det lyder enkelt, nesten idyllisk, men for den som lever åpent, kan det virke ganske forvirrende. Her er det plass for alt mellom alfabetets første og siste bokstav. Tusen ting og hendelser kan skape angst, stjele livsmot og undergrave troen på Gud. Også de indre landskapene er mangetydige: lengsel og troskap lever side om side med vantro og svik. Gode og skapende krefter blomstrer sammen med destruksjon, aggresjon og hat. Det er bare slik. "

Overbevisningen om at våre spørsmål - både den håpefulle undringen og den mørke fortvilelsen - gjør våre liv større går igjen som en rød tråd gjennom hele boken. Den virkeligheten vi lever i har plass for alle motsetninger i livet.

«... både lettlest og inspirerende, enkel og dyp. Her merker man ingen klisjeer, alt er liv.»
Wilfrid Stinissen, karmelittbroder


«Sterk tale, lav stemme... Hvor lavmælt kan man svare og allikevel bli hørt? Det Thelle egentlig beviser, er at dette med stemmestyrke er underordnet ...» Aftenposten

Håndtrykket

Gå sakte menneske
Søk en høyere gjerning
Trykk den lidendes hånd
Gi ham din hånd
Han som står rådløs
ved vegkrysset din bror
Håndtrykk lønnes ikke
med kongens mynt min venn
for håndtrykket lønner seg selv
Det er fødsel
at to hender møtes
Den høyere gjerning fødes
Gå sakte og let
etter de rådløse hender
Hvert håndtrykk føder en stjerne

 Av Arnold Eidslott fra diktsamlingen Adam imago Dei

Barnemenneske

Barnemenneske av Bjørn Eidsvåg

Barnemenneske, barnemenneske
Hele verdens lille bortskjemte bror
Barnemenneske, barnemenneske
Å så redd for å bli stor
for å gå fra jeg til vi
for å være hel og fri
for å høste det du sår
for å gå fra min til vår
Barnemenneske, så redd for å bli stor

Du lærte tidlig at det du ville ha
kunne du kjøpe eller aller helst ta
Du stjal deg rikdom, land og drev misjon
i tråd med gammel herskertradisjon
Du byttet ut den gode del
Du lot grådigheten ta din sjel
Du er ei kjempe på føtter av leire
En dag vil du tape, dine ofre seire
Barnemenneske, vi deler en jord

Barnemenneske...

Å prestere i stedet for å leve

I dag kjører jeg en reprise på et innlegg jeg skrev i februar 2010:)

For tiden er jeg litt opptatt av en bok som heter "Flodhesten i dagligstuen -om medavhengighet og om møtet med barnet i oss". Boken er skrevet av den finske terapeuten og forfatteren Tommy Hellsten.

Jeg vil sitere deler av et avsnitt som heter det samme som overskriften i dette blogginnlegget.

"En svak jegfølelse medfører det som i vår tid antakeligvis er et av menneskehetens største plager. Jeg sikter til det moderne menneskets tvangsmessige behov for å skaffe seg egenverdi gjennom å produsere og prestere. Dette holder på å bli- og har kanskje alt blitt- en slags nåtidens pest, 1900 (og 2000) tallets "svartedød". Denne døden ødelegger ikke kroppen, men sjelen. Mennesket har glemt hva det innebærer å bare være. Det er ikke lenger human being, det har blitt human doing. Det har kommet en villfarelse som lærer at mennesket ikke lenger har noen egenverdi; alt måles ut fra prestasjoner. Jeg anser at dette er et symptom på manglende jegfølelse og på at det styres utenfra. En person med sterk jegfølelse verdsetter eksistensen i seg selv. Det kan kunsten å være sterkt nærværende med hele sin person uavhengig av hva som hender. Det trenger ikke tvangsmessig å jage neste øyeblikk.

Mangelen av et jeg, tvinger derimot mennesket til å søke sin verdi i det som kommer: der finnes det fullendte, som i en luftspeiling. Det blir et "...senere når..." -menneske. Når jeg har fått lønnsøkning, når huslånet er amortert, når disse vanskelighetene er over.....da begynner livet! En slik person har det alltid travelt uten å vite hvor han skal. Hva er det som jager ham? Det vet han ikke fordi han ikke har tid til å stanse opp og tenke etter. Å tenke er sløseri med tiden, en tid som f.eks kunne brukes til å planlegge hvordan man så effektivt som mulig kunne utnytte tiden. Og man stirrer ned i sin time-manager og deler opp sin tid i så effektive sektorer som mulig, uten egentlig å vite hvorfor.

Hvorhen har en slik person det travelt? Til seg selv. Han har det travelt med å komme til meningen med sitt eget liv. Og denne travelheten er helt rett og riktig. Men man kommer ikke fram gjennom å ruse avsted, planlegge, prestere og produsere. Man kommer fram gjennom å stanse opp, gjennom å våge å se inn i sin sjel, og gjennom først å erkjenne tomheten og jaktens
vanvittighet i sitt liv."