Monday, December 27, 2010

Til Observatøren

Som tror livet kan forstås ved å observere hvordan de andre lever
Som tror menneskets dyp kan beskrives uten at du selv tilsmusser deg med
andres nærvær
andres berøring

Du som tror du er i stand til å beskrive, gjennomskue og skildre fellesskapet ved å være en objektiv tilskuer.
Du som har opphøyet deg selv til en verdig kritiker og dommer
Som narrer deg selv til å tro at du er visere, dypere og sterkere

Din kunnskap, dine observasjoner, dine teorier er som en massiv kropp
uten muskler
uten kjøtt
Et skjelett omgitt av
lag på lag med overdimensjonerte fettceller.
Uten kraft til å reise seg
uten makt til å komme seg videre
Massivt
Overdimensjonert

Du er en brukket gren
i ferd med å visne bort
En avkappet legemsdel
ute av stand til å gjøre den gjerning du var tiltenkt

Kanskje du en dag vil trosse frykten for å bli revet med av ekte følelser
Kanskje du en dag vil trosse din overbevisning om at ditt intellekt
er din billett til sannheten
og søke den visdom som bare kan gi seg til kjenne når du våger å leve nær de andre

Kanskje du en dag kan finne virkelig sannhet gjennom å vise frem dine tomme hender, dine svarteste hull og dine ukloke valg til de du er satt til å leve i nærheten av
Ditt skjelett kan få muskler, kjøtt og pulserende organer
Levende og dype følelser for annet enn døde bokstaver

Du er dypt elsket, men ute av stand til å ta imot
Du er ønsket, men skyver uten blygsel andre bort
Du er en del av et bilde, men velger selv å fragmentere helheten

Hvorfor?

Saturday, December 04, 2010

Skomaker Martin og julegaven

Denne nydelige tegnefilmen er basert på en tysk julefortelling. Den formidler budskapet om julens virkelige innhold på en vakker og tankevekkende måte. Filmens omslag omtaler filmen slik:

"Martin er en trist og ensom skomaker som bor i en liten by i Østerrike. Han har aldri opplevd hva sann og ekte juleglede er, og han synes at folks juleforberedelser er helt bortkastet. Men så hender det noe som får skomaker Martin til å tenke annerledes".

Filmen varer i 25 min (overkommelig for de fleste), og har norsk tale. Den ble utgitt på Lynor i 2004. Filmen er egnet for alle uansett alder. Originaltittelen er "Red Boots for Christmas".

Monday, October 25, 2010

Sterk nok til å være svak

Overskriften på dagens innlegg er hentet fra en bok med nettopp denne tittelen. Boken er skrevet av Jens-Petter Jørgensen, og den har undertittelen " Hva som kan skje når en våger å snakke sant om livet..." Boken er kort og lettlest, og selv om flyten i språket halter litt innimellom, er den absolutt verd å lese! Her kommer et utdrag :

"-Jeg er ikke noe følelsesmenneske!

Utallige ganger opp gjennom årene har jeg hørt dette bli sagt når samtalen kommer inn på mer personlige ting. Det som ofte tilføyes, noen ganger med ord, andre ganger ligger det bare i kortene, er at vedkommende betraker seg selv som mer nøktern og stabil enn mange av disse lett hysteriske kvinnfolkene som gråter eller blir helt oppspilte for et godt ord. Eller disse moderne, myke mennense som stadig sier at de både er redde, lei seg og sinte. Og som med kroppsspråket viser at de mener det!

Hvilken misforståelse å gå rundt og tro at det med følelser er forbeholdt en spesiell type mennesker som ikke alltid takler livet så bra. Hvilken misforståelse å tro at det skulle være noe usunt forbundet med det å ha et rikt følelsesliv. Det er jo med respekt å melde det motsatte som er tilfelle! Det er de fortrengte og ubearbeidede følelsene som gjør oss syke og fraværende når det kommer til stykket.

Følelsene våre er det mest ekte vi har. Jeg er antakeligvis nærmest meg selv når jeg er i kontakt med mine følelser. Derfor er det å vedstå meg selv på godt og vondt, ikke minst å vedstå meg mine følelser. Det vil si å våge å kjenne etter, og på en god måte gi uttrykk for det som rører seg der inne. Å gi uttrykk for mine følelser på en adekvat måte vil ikke si å komme ut med alt jeg kjenner overfor hvilken som helst person når som helst. Det handler om, overfor rett person og til rett tid, å dele for eksempel min glede, sorg, sinne eller frykt.

Vi var alle tiltenkt å skulle spille på et bredt register av følelser til glede og hjelp for både oss selv og hverandre. Etter hvert som vi vokste opp og ble eldre, ble dessverre registeret vi spilte på smalere og smalere for mange av oss. Til slutt var det mange som ikke var i stand til å kjenne hva de egentlig følte, langt mindre til å gi uttrykk for det overfor omgivelsene. Men det betyr ikke at de av den grunn ikke er følelsesmennesker!

Det er bare tilgangen til følelsene og kontakten med det indre liv som av forskjellige grunner nesten er blitt borte."

Tuesday, June 01, 2010

Tenk om

Tenk om
din veltalenhet
din suksess
dine vellykkede prosjekter
var det som skygget for din virkelige forløsning.

Tenk om de menneskene du ikke enset
de du anså som svake
mislykkede
håpløse
var de som kunne vist deg veien hjem

Alle de du trodde du kunne hjelpe
de du mente hadde potensiale
de du skulle vise vei
de du trodde du hadde som oppgave å motivere
Tenk om alle disse
etter din invasjon
ble stående igjen fattigere enn noen gang.

Jeg ser din iver etter å vise frem dine glansbilder
Din søken etter å kunne sitte som eieren av alle de fineste lekene i lekegrinden

Tenk om dine skuffelser og din svakhet egentlig var nøkkelen til sannheten
mens dine fantastiske gaver til slutt ble din forbannelse

Tenk om du er for blendet av deg selv
iblant av din egen fortreffelighet
iblant av dine egne nederlag

Jeg skulle gjerne reist deg opp til å bli det forbildet
den lederen
den hyrden
som du så gjerne ønsker å være

Men du har glemt mine ord:

"Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden,
men mister seg selv og går til grunne?" (Luk 9.25)

Thursday, March 18, 2010

Nåde

Hvorfor ga du meg ikke krefter
til å bli det mennesket du ville og krevde at jeg skulle være?
Hvorfor ga du meg ikke de våpnene jeg trengte
for å vinne over det onde i meg selv?
Hvorfor ble jeg svakere når jeg ba om styrke,
hvorfor ble jeg liggende nede når jeg ba om å bli oppreist?

Mitt hjerte ble hardt fordi du ikke hørte mine rop.
Mitt steinhjerte ble til da mitt sinne mot deg drepte min evne til å tro.
Hvem er du som har sagt at du hører mine bønner?
Som sier at min styrke skal komme fra deg?
Nå hører jeg ikke lenger gjenklangen fra dine ord i meg.
Mitt hjerte søker ikke lenger etter dine tanker.
Jeg har nok med å søke etter de gledene som finnes i min umiddelbare nærhet.
Det å være menneskers slave gir meg i det minste arbeid nok til å glemme sorgen over å ta farvel med den Gud jeg trodde var
min styrke, min tilflukt.

Enda en gang forundres jeg over ditt svar:

Jeg ga deg ikke kraft til å bekjempe din egen synd fordi jeg aldri hadde pålagt deg å kjempe en slik kamp.
Jeg visste at du aldri ville vinne
Jeg krevde ikke fullkommenhet
Ikke lovgjerninger
Bare overgivelse
Å gi deg nye krefter i din selvpålagte kamp ville pint deg enda lenger
Ført deg enda lengre bort fra meg

Mitt svar er ikke stein når du ber om brød
Mitt svar er ikke en orm når du ber om fisk
Jeg vet å gi mine barn gode gaver
Når du kommer til meg i din hjelpesløshet vil jeg reise deg opp
Når du overgir deg vil jeg åpne mine armer for deg
Jeg sendte min sønn for å forsvare deg
Den kampen du selv kjemper overvinner ingenting annet enn din evne til å ta imot

Sunday, March 14, 2010

Møtet med andre

Den jødiske filosofen Martin Buber (1878-1965) var opptatt av begrepet "møte". Han mener at mennesket når sin høyeste form for eksistens i møtet med andre mennesker. Han skiller mellom et jeg-det møte og et jeg-du møte.

De fleste samvær med andre mennesker er, i følge ham, jeg-det møter. Det innebærer et møte med bare en liten del av det andre mennesket. Her har minst en av partene nytte av møtet, og grunnlaget for møtet er et sett av gjensidige mål og hensikter. Forholdet mellom de to er preget av at de ser hverandre utenfra. De betrakter hverandre på avstand som to objekter.

I et jeg-du møte derimot, respekterer jeg den andre som den han eller hun er. Jeg møter den andre med mitt jeg, og unngår å anta en kritisk holdning hvor jeg betrakter den andre på avstand. Når jeg blir møtt på samme måte av den andre, blir vi sammen i stand til å se og møte hverandres innerste kjerne. Vi makter å se hverandre som de vi er, uten forsøk på å endre eller overbevise den andre om hvordan han eller hun burde være. Et slikt møte mennesker imellom kan opptre helt plutselig, og det oppleves intenst. Ofte blir det innledningen til et kjærlighetsforhold eller til et nært vennskap. Et jeg-du møte kan kun oppstå når mennesket går inn i møtet med hele sitt vesen, og dermed også legger alle sine fordommer og forbehold bak seg. Denne relasjonen er for Buber en refleksjon av menneskets møte med Gud.

Buber mener videre at vi svært ofte lar oss lokke bort fra slike viktige jeg-du møter. Vi ønsker å være den som vet best, og vi tør ikke åpne opp for de andre. Vi trives best med å bruke, endre eller behandle andre mennesker, sånn at de kan bli sånn som vi ønsker at de skal være. Dermed avskjærer vi oss selv fra en dyp innsikt i den andres opplevelse og eksistens. Vi hindrer samtidig en innsikt i oss selv, fordi vi kun forstår oss selv når vi gjenkjenner oss i en annen. På samme måte forstår vi den andre når vi gjenkjenner den andre i oss selv. Ved å skulle forklare andre menneskers opplevelser og handlinger fjerner vi oss fra dem. Vi skal ikke forklare våre medmennesker, vi skal søke å forstå dem....

"Grunnordet Jeg-Du kan bare sies med vårt hele vesen. Samlingen og sammensmeltningen til det hele vesen kan aldri skje gjennom meg og kan aldri skje uten meg. Jeg blir til ved Du'et. Idet jeg blir Jeg, sier jeg Du. Alt virkelig liv er møte."

-Fra boken "Jeg og Du" av Martin Buber

Interessante tanker, og kanskje en liten inspirasjon til å ha et mer åpent sinn i møte med menneskene rundt oss. I alle fall en tankevekker for meg selv ;)

Stoff til dette innlegget er hentet fra boken " Psykologiske retninger" av Kirstein/Leide/ Mousten.


Thursday, February 25, 2010

Hope (Hoffnung)

Av Friedrich von Schiller(1759-1805)
Oversatt til engelsk av Emily Ezust

Men speak and dream a lot
Of better, future days;
After a happy, golden goal
One can see them running and chasing
The world grows old and then grows young again,
Yet Man hopes always for improvement

Hope leads man into life,
And it flutters about the cheerful boy.
The young man is enraptured by its magic shine;
It is not buried with the gray-haired old man,
for although he ends his weary run in the grave,
he still plants by his grave - Hope

It is not empty, flattering delusion
generated in the mind of a fool.
In the heart it proclaims itself loudly:
"We were born for better!"
And that which the inner voice says
Will not mislead the hoping soul.

Friday, February 19, 2010

Sammenbruddets visdom

Jeg har blitt litt glad i Tommy Hellsten sin bok om flodhesten i dagligstuen. Jeg har derfor lyst til å sitere enda mer fra denne lille kloke boken.

Hellsten beskriver menneskets mulighet for forandring som en reise, en oppdagelsesferd. En reise uten reiseforsikring og returbillett, en reise man må være vågal, nesten litt sprø for å legge ut på. Felles for de menneskene som legger ut på denne indre reisen er, i følge Hellsten, at de på sett og vis har blitt tvunget til å bryte opp.

" Noen har sagt at man ikke forandres før det er for smertefullt å la være..... Bare en smerte som har vokst seg tilstrekkelig stor, får mennesket til å unnvære sin sikre tilværelse...... Dersom det ikke finnes noen grunn til å forandre seg, hvorfor skal man da besvære seg?"

Hellsten beskriver det mennesket som har bygd seg opp en egen overlevelsesstrategi for å tilpasse seg omgivelsene som en person som prøver å løfte seg selv etter håret.

"Det har blitt en barkebit som prøver å styre strømmens retning i steden for å stole på strømmen og la den bære seg."

En slik overlevelsesstrategi kan uttrykkes på mange måter og man kan blant annet finne den igjen hos den arbeidsnarkomane, hos den som lever for sine prestasjoner, hos den som undertrykker all sin vrede ved alltid å være vennlig og gjøre alle til lags. Man kan finne den hos alkoholikeren, hos den sexavhengige, hos de som beruser seg med egen kunnskap og hos de som beruser seg med sin egenmektighet og sin uavhengighet av andre. Listen er lang...

For at en forandring skal kunne inntre mener Hellsten at menneskets egen styrke må brytes ned, ens egen kraft må bli til kraftløshet. Først da kan mennesket slutte å bygge hele sitt liv opp rundt overlevelsesstrategiene. Da finnes det en mulighet for at mennesket etter hvert våger å kjenne tillit, snakke sant, våger å gå seg vill, tør å være forvirret, gir slipp på kontrollen. Mennesket blir i stand til å være tilstede, både fysisk og psykisk, i sitt eget liv.

Hellstens beskrivelse av sammenbruddets visdom:

"All ekte mental og åndelig vokster fødes ut av forvirring, ut av at man har gått seg vill, ut av kraftløsheten, ut av at man har mistet kontrollen, gjennom at man møter sin sin egen ondskap og sykdom. Var det derfor Jesus fra Nasaret sa at det ikke er de friske som behøver å bli helbredet, men de syke? Var det derfor han hevet de syndige og mislykkede over de fremgangsrike, selvgode gjennom å si at de første skal være de siste og de siste de første?

Hele vårt samfunn og vår kultur, vårt arbeiddsliv, vår skolegang og vår barneoppdragelse ser ut til å basere seg på at man fornekter dette i stedet for å grunne på det. Hvor, og i hvilken sammenheng verdsetter man svakhet? Hvor finnes den visdom som ser frøet til lykke i det mislykkede, hvor finnes evnen til å bryte sammen, hvor ligger muligheten til gjennom sammenbruddet å få oppleve gleden? Er det ikke snarere slik at vi alle strever etter styrke, fremgang, skjønnhet og lykke? Hvem kommer på tanken at svaret på menneskets vesen ligger i å søke dets svakhet, ikke i dets styrke, at menneskets retning finnes i dets spørsmål, ikke i dets svar? Hvem kan tro at mennesket er framme under selve reisen?

De egentlige spørsmål lyder altså: Hvem våger å gå seg vill? Hvem våger å vise sin svakhet? Hvem tillater seg selv å stanse opp og bryte sammen? Den som tenker på å gi seg i vei og forlate sitt hjem, blir tvunget til å ta stilling til disse spørsmålene. Derfor blar noen heller i reisebrosjyrer enn å gi seg i vei"

Noen som tør å begi seg avgårde???

Alle sitatene er hentet fra boken "Flodhesten i dagligstuen -om medavhengighet og om møtet med barnet i oss" av Tommy Hellsten

Monday, February 15, 2010

Steingrunn

La noe slå rot
La meg føle
elske
gråte
Steinhjerte
Lag på lag av forherdet materiale som beskytter det innerste

Gi meg et kjøtthjerte
Ber jeg
Men ikke helt enda
Jeg trenger tid
Har mange ting jeg må gjøre før jeg har råd til å hente fram noe som krever at min avmakt blottlegges
Vent litt før du fyller på med den næringsrike jorden
Før du sår, vanner og gjødsler
Det spirende frøet og det bankende hjerte er sårbare

Ikke nå
Uforenelig
Ild og vann

Tuesday, February 09, 2010

I Mesterens hender

Hvilke strenger kan du spille på?
Spør jeg
Alle
Svarer Han
Hvilke klanger kan du få fram?
Spør jeg
De klangene jeg skapte deg med
Er svaret

Jeg trekker meg tilbake
Vet at jeg har prøvd å få fram toner, melodier, klanger
Strengene er for stramme
For slakke
Ødelagte
Ubrukelige

La meg spille
Sier Han

Trygge hender holder meg
Varsomme fingre stryker, bytter ut, gjenoppretter, stemmer
Melodien er svak
Den blir sterkere og jeg fylles og omsluttes av klangen
Glede
Sorg
Lengsel
Smerte
Overgivelse
Kjærlighet
Fred
Alle strengene er med
Alle tonene fra de dypeste til de lyseste

Nye fullkomne melodier skapes mens jeg hviler i Mesterens hender

Det er vakkert
Hvisker jeg
Du er vakker
Sier Han
Akkurat slik jeg skapte deg

Thursday, February 04, 2010

Å prestere i stedet for å leve

For tiden er jeg litt opptatt av en bok som heter "Flodhesten i dagligstuen -om medavhengighet og om møtet med barnet i oss". Boken er skrevet av den finske teologen og forfatteren Tommy Hellsten.

Jeg vil sitere deler av et avsnitt som heter det samme som overskriften i dette blogginnlegget.

"En svak jegfølelse medfører det som i vår tid antakeligvis er et av menneskehetens største plager. Jeg sikter til det moderne menneskets tvangsmessige behov for å skaffe seg egenverdi gjennom å produsere og prestere. Dette holder på å bli- og har kanskje alt blitt- en slags nåtidens pest, 1900 (og 2000) tallets "svartedød". Denne døden ødelegger ikke kroppen, men sjelen. Mennesket har glemt hva det innebærer å bare være. Det er ikke lenger human being, det har blitt human doing. Det har kommet en villfarelse som lærer at mennesket ikke lenger har noen egenverdi; alt måles ut fra prestasjoner. Jeg anser at dette er et symptom på manglende jegfølelse og på at det styres utenfra. En person med sterk jegfølelse verdsetter eksistensen i seg selv. Det kan kunsten å være sterkt nærværende med hele sin person uavhengig av hva som hender. Det trenger ikke tvangsmessig å jage neste øyeblikk.

Mangelen av et jeg, tvinger derimot mennesket til å søke sin verdi i det som kommer: der finnes det fullendte, som i en luftspeiling. Det blir et "...senere når..." -menneske. Når jeg har fått lønnsøkning, når huslånet er amortert, når disse vanskelighetene er over.....da begynner livet! En slik person har det alltid travelt uten å vite hvor han skal. Hva er det som jager ham? Det vet han ikke fordi han ikke har tid til å stanse opp og tenke etter. Å tenke er sløseri med tiden, en tid som f.eks kunne brukes til å planlegge hvordan man så effektivt som mulig kunne utnytte tiden. Og man stirrer ned i sin time-manager og deler opp sin tid i så effektive sektorer som mulig, uten egentlig å vite hvorfor.

Hvorhen har en slik person det travelt? Til seg selv. Han har det travelt med å komme til meningen med sitt eget liv. Og denne travelheten er helt rett og riktig. Men man kommer ikke fram gjennom å ruse avsted, planlegge, prestere og produsere. Man kommer fram gjennom å stanse opp, gjennom å våge å se inn i sin sjel, og gjennom først å erkjenne tomheten og jaktens
vanvittighet i sitt liv."