"There is a crack in everything..."

Leonard Cohens ord siteres i siste avsnitt av Notto R. Thelle sin bok "Prinsessens engler". Jeg faller enda en gang for fristelsen til å sitere en forfatter ordrett. Egentlig fordi mine egne formuleringer aldri når opp til originalen. Så her kommer deler av siste avsnitt fra Notto Thelle sin bok "Prinsessens engler":

"...Det er en brist i alle ting. Han (Leonard Cohen) ser ut over verden og registrerer at tingene går i stykker. Krigene vender tilbake. Fredsklokkene slår sprekker. Duene settes fri og fanges igjen. Kan vi i det hele tatt prestere noe som er helt og fullkomment?

Men han lar seg ikke lamme av nederlagsfølelse. Herregud, er det så farlig! Glem fullkommenheten og bær frem det du har! La klokkene kime! Det er en brist i alle ting, og det er slik lyset slipper inn..."

"...Jeg møter av og til mennesker som er såret av livet. Det er ikke nødvendigvis ytre vold, men skader de har fått av andre som berøver dem livsmotet. De blir tilintetgjort av andres ord og gjerninger, synker sammen og blir borte. Et skadet menneske kan bære skaden videre, så sårene blir utgangspunkt for ny ødeleggelse, av en selv og andre. Men det hender at et menneske berøres av noe annet som får det til å trosse ordene og stå opp til nytt liv. "Jeg skulle nok gjerne unngått de sårene, " sa et menneske til meg, "men jeg tror de har gitt meg nye sanser." En dypere menneskelighet, kanskje. Kanskje til og med en annen sans for det guddommelige. Ikke den uplettede og blankpolerte guden for de vellykkede, men han som var så merket av livet at han kom oss nær. Ikke guden for de fornemme anledningene, søndagsguden som kaster glans over festen, men han som dukker opp når festen er over, når musikken er stoppet, når malingen flasser av og sprekkene kommer til syne. Guden som rører sårene og vet hva det dreier seg om. Guden som befinner seg i dypet, som kanskje først blir synlig når livet tærer fordi det ikke er noen andre som holder ut. Guden som ikke forakter et sønderbrutt og sønderknust hjerte.

"Hvordan hadde livet vært om jeg ikke hadde sett glimtene av en slik guddom?" Spørsmålet ble liggende i luften som en stille undring. "Har du hørt hvordan Leonard Cohen formulerte det?" spurte jeg etter en stund"Kanskje," lød svaret "hvis du tenker på sangen om sprekkene i tingene som slipper lyset gjennom. Det er ord som hang seg fast i meg for mange år siden. Jeg kunne ikke ha klart meg uten."

Ring the bells that still can ring

Forget your perfect offering

There is a crack in everything

That`s how the light gets in ".