I dag kjører jeg en reprise på et innlegg jeg skrev i februar 2010:)
For tiden er jeg litt opptatt av en bok som heter "Flodhesten i dagligstuen -om medavhengighet og om møtet med barnet i oss". Boken er skrevet av den finske terapeuten og forfatteren Tommy Hellsten.
Jeg vil sitere deler av et avsnitt som heter det samme som overskriften i dette blogginnlegget.
"En svak jegfølelse medfører det som i vår tid antakeligvis er et av menneskehetens største plager. Jeg sikter til det moderne menneskets tvangsmessige behov for å skaffe seg egenverdi gjennom å produsere og prestere. Dette holder på å bli- og har kanskje alt blitt- en slags nåtidens pest, 1900 (og 2000) tallets "svartedød". Denne døden ødelegger ikke kroppen, men sjelen. Mennesket har glemt hva det innebærer å bare være. Det er ikke lenger human being, det har blitt human doing. Det har kommet en villfarelse som lærer at mennesket ikke lenger har noen egenverdi; alt måles ut fra prestasjoner. Jeg anser at dette er et symptom på manglende jegfølelse og på at det styres utenfra. En person med sterk jegfølelse verdsetter eksistensen i seg selv. Det kan kunsten å være sterkt nærværende med hele sin person uavhengig av hva som hender. Det trenger ikke tvangsmessig å jage neste øyeblikk.
Mangelen av et jeg, tvinger derimot mennesket til å søke sin verdi i det som kommer: der finnes det fullendte, som i en luftspeiling. Det blir et "...senere når..." -menneske. Når jeg har fått lønnsøkning, når huslånet er amortert, når disse vanskelighetene er over.....da begynner livet! En slik person har det alltid travelt uten å vite hvor han skal. Hva er det som jager ham? Det vet han ikke fordi han ikke har tid til å stanse opp og tenke etter. Å tenke er sløseri med tiden, en tid som f.eks kunne brukes til å planlegge hvordan man så effektivt som mulig kunne utnytte tiden. Og man stirrer ned i sin time-manager og deler opp sin tid i så effektive sektorer som mulig, uten egentlig å vite hvorfor.
Hvorhen har en slik person det travelt? Til seg selv. Han har det travelt med å komme til meningen med sitt eget liv. Og denne travelheten er helt rett og riktig. Men man kommer ikke fram gjennom å ruse avsted, planlegge, prestere og produsere. Man kommer fram gjennom å stanse opp, gjennom å våge å se inn i sin sjel, og gjennom først å erkjenne tomheten og jaktens
vanvittighet i sitt liv."
Jeg vil sitere deler av et avsnitt som heter det samme som overskriften i dette blogginnlegget.
"En svak jegfølelse medfører det som i vår tid antakeligvis er et av menneskehetens største plager. Jeg sikter til det moderne menneskets tvangsmessige behov for å skaffe seg egenverdi gjennom å produsere og prestere. Dette holder på å bli- og har kanskje alt blitt- en slags nåtidens pest, 1900 (og 2000) tallets "svartedød". Denne døden ødelegger ikke kroppen, men sjelen. Mennesket har glemt hva det innebærer å bare være. Det er ikke lenger human being, det har blitt human doing. Det har kommet en villfarelse som lærer at mennesket ikke lenger har noen egenverdi; alt måles ut fra prestasjoner. Jeg anser at dette er et symptom på manglende jegfølelse og på at det styres utenfra. En person med sterk jegfølelse verdsetter eksistensen i seg selv. Det kan kunsten å være sterkt nærværende med hele sin person uavhengig av hva som hender. Det trenger ikke tvangsmessig å jage neste øyeblikk.
Mangelen av et jeg, tvinger derimot mennesket til å søke sin verdi i det som kommer: der finnes det fullendte, som i en luftspeiling. Det blir et "...senere når..." -menneske. Når jeg har fått lønnsøkning, når huslånet er amortert, når disse vanskelighetene er over.....da begynner livet! En slik person har det alltid travelt uten å vite hvor han skal. Hva er det som jager ham? Det vet han ikke fordi han ikke har tid til å stanse opp og tenke etter. Å tenke er sløseri med tiden, en tid som f.eks kunne brukes til å planlegge hvordan man så effektivt som mulig kunne utnytte tiden. Og man stirrer ned i sin time-manager og deler opp sin tid i så effektive sektorer som mulig, uten egentlig å vite hvorfor.
Hvorhen har en slik person det travelt? Til seg selv. Han har det travelt med å komme til meningen med sitt eget liv. Og denne travelheten er helt rett og riktig. Men man kommer ikke fram gjennom å ruse avsted, planlegge, prestere og produsere. Man kommer fram gjennom å stanse opp, gjennom å våge å se inn i sin sjel, og gjennom først å erkjenne tomheten og jaktens
vanvittighet i sitt liv."
2 comments:
Er så utrolig enig, og jeg er sikker på at det er slik det forholder seg- at vi er på vei bort ifra det som "er meningen" med livet, som bl.a tilstedeværelse i nuet og en erkjennelse av at vi har en sjel og at den behøver "pleie". Føler meget sterkt at verden er på "feil spor", og at det for hvert år blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg inn på det "riktige"! Fokuset i dag er jo veldig ofte på anskaffelse av materielle goder, selvrealisering, utseende, det å til enhver tid skulle produsere og prestere osv. Teknologiske nyvinninger har jo også tatt helt overhånd! Føler det oftere og oftere slik: "Stopp verden - jeg vil av"!:-)
Ja, Siw...! Heldigvis finnes det noen herlige oaser i livet hvor vi kan hente oss inn og bli mer bevisste på hva vi ønsker og hva vi IKKE ønsker å bli dratt inn i:) Gleder meg til å treffe deg igjen!
Post a Comment