Nåde

Hvorfor ga du meg ikke krefter
til å bli det mennesket du ville og krevde at jeg skulle være?
Hvorfor ga du meg ikke de våpnene jeg trengte
for å vinne over det onde i meg selv?
Hvorfor ble jeg svakere når jeg ba om styrke,
hvorfor ble jeg liggende nede når jeg ba om å bli oppreist?

Mitt hjerte ble hardt fordi du ikke hørte mine rop.
Mitt steinhjerte ble til da mitt sinne mot deg drepte min evne til å tro.
Hvem er du som har sagt at du hører mine bønner?
Som sier at min styrke skal komme fra deg?
Nå hører jeg ikke lenger gjenklangen fra dine ord i meg.
Mitt hjerte søker ikke lenger etter dine tanker.
Jeg har nok med å søke etter de gledene som finnes i min umiddelbare nærhet.
Det å være menneskers slave gir meg i det minste arbeid nok til å glemme sorgen over å ta farvel med den Gud jeg trodde var
min styrke, min tilflukt.

Enda en gang forundres jeg over ditt svar:

Jeg ga deg ikke kraft til å bekjempe din egen synd fordi jeg aldri hadde pålagt deg å kjempe en slik kamp.
Jeg visste at du aldri ville vinne
Jeg krevde ikke fullkommenhet
Ikke lovgjerninger
Bare overgivelse
Å gi deg nye krefter i din selvpålagte kamp ville pint deg enda lenger
Ført deg enda lengre bort fra meg

Mitt svar er ikke stein når du ber om brød
Mitt svar er ikke en orm når du ber om fisk
Jeg vet å gi mine barn gode gaver
Når du kommer til meg i din hjelpesløshet vil jeg reise deg opp
Når du overgir deg vil jeg åpne mine armer for deg
Jeg sendte min sønn for å forsvare deg
Den kampen du selv kjemper overvinner ingenting annet enn din evne til å ta imot