Overskriften på dagens innlegg er hentet fra en bok med nettopp denne tittelen. Boken er skrevet av Jens-Petter Jørgensen, og den har undertittelen " Hva som kan skje når en våger å snakke sant om livet..." Boken er kort og lettlest, og selv om flyten i språket halter litt innimellom, er den absolutt verd å lese! Her kommer et utdrag :
"-Jeg er ikke noe følelsesmenneske!
Utallige ganger opp gjennom årene har jeg hørt dette bli sagt når samtalen kommer inn på mer personlige ting. Det som ofte tilføyes, noen ganger med ord, andre ganger ligger det bare i kortene, er at vedkommende betraker seg selv som mer nøktern og stabil enn mange av disse lett hysteriske kvinnfolkene som gråter eller blir helt oppspilte for et godt ord. Eller disse moderne, myke mennense som stadig sier at de både er redde, lei seg og sinte. Og som med kroppsspråket viser at de mener det!
Hvilken misforståelse å gå rundt og tro at det med følelser er forbeholdt en spesiell type mennesker som ikke alltid takler livet så bra. Hvilken misforståelse å tro at det skulle være noe usunt forbundet med det å ha et rikt følelsesliv. Det er jo med respekt å melde det motsatte som er tilfelle! Det er de fortrengte og ubearbeidede følelsene som gjør oss syke og fraværende når det kommer til stykket.
Følelsene våre er det mest ekte vi har. Jeg er antakeligvis nærmest meg selv når jeg er i kontakt med mine følelser. Derfor er det å vedstå meg selv på godt og vondt, ikke minst å vedstå meg mine følelser. Det vil si å våge å kjenne etter, og på en god måte gi uttrykk for det som rører seg der inne. Å gi uttrykk for mine følelser på en adekvat måte vil ikke si å komme ut med alt jeg kjenner overfor hvilken som helst person når som helst. Det handler om, overfor rett person og til rett tid, å dele for eksempel min glede, sorg, sinne eller frykt.
Vi var alle tiltenkt å skulle spille på et bredt register av følelser til glede og hjelp for både oss selv og hverandre. Etter hvert som vi vokste opp og ble eldre, ble dessverre registeret vi spilte på smalere og smalere for mange av oss. Til slutt var det mange som ikke var i stand til å kjenne hva de egentlig følte, langt mindre til å gi uttrykk for det overfor omgivelsene. Men det betyr ikke at de av den grunn ikke er følelsesmennesker!
Det er bare tilgangen til følelsene og kontakten med det indre liv som av forskjellige grunner nesten er blitt borte."
