Jo mindre du gjør desto mer får du gjort

-om livets paradokser

En boktittel jeg tror virker svært forlokkende på noen og nesten provoserende på andre. Dette er enda en bok skrevet av Tommy Hellsten, forfatteren bak den tidligere omtalte "Flodhesten i dagligstuen".

Tommy Hellsten er en finsk teolog, terapeut og foredragsholder. Han ble født i 1951 og vokste opp med foreldre som begge var alkoholikere. Han har skrevet mange bøker, men bare to av dem er oversatt til norsk. I forordet til "Jo mindre du gjør desto mer får du gjort", skriver Hellsten at denne boken er blitt en syntese eller et sammendrag av alle hans tidligere bøker. Litt av et sammendrag i mine øyne. Dette er en bok jeg håper mange kommer til å lese i tiden fremover. Her kommer noen utdrag:

"Dagens mennesker har mistet kontakten med den livsvisdom som hører sammen med det dype livet. Vi er en generasjon uten dybde. Vi har brutt forbindelsen med de gamle, de som skapte livsvisdommen fordi de trengte den. Slik har vi samtidig brutt forbindelsen til vår egen fortid. Vi har blitt en generasjon som dyrker ungdommen og ikke lenger ser noe verdifullt i det gamle. Når vi mister kontakten med vår fortid, mister vi samtidig kontakten med den visdom som finnes der..."

"Spørsmålet om svakhet og styrke er også et spørsmål om sannhet. Sannheten avslører nemlig den falske styrken. Den forsøker å riste i fasaden som mennesket selv har bygd opp og vil dra fram det som finnes bak den. Sannheten strever etter å føre mennesket tilbake til virkeligheten. En del av virkeligheten er at mennesket er svakt. Det finnes ikke andre sorter mennesker enn svake mennesker. En av de store hemmelighetene med å være menneske er at vi finner vår identitet når vi finner vår svakhet. Et menneske som finner sin svakhet begynner å trenge andre mennesker. Det forstår at det ikke klarer å leve sitt liv på egen hånd. Jo tydeligere man ser dette, jo dypere innser man betydningen av å være avhengig av andre. Man oppdager sin avhengighet gjennom å innse sin egen maktesløshet. Å være avhengig av andre er egentlig det samme som å være evhengig av kjærlighet. Kjærligheten er det miljø der det er meningen at mennesket skal leve livet. Kjærligheten er det landskap der svakheten kjenner seg hjemme.
Dersom et menneske lever i harmoni med sin egen svakhet, har det også utviklet en sans for det sanne. Det er realist og tilhenger av det sanne med hele sitt vesen. Ydmykhet er derfor en av realistens egenskaper. Et ydmykt menneske har alltid begge føttene på jorden, og nettopp derfor er det sterkt. Den som forsøker å skjule sin egen svakhet gjennom å late som om han er noe han ikke er, står på leirføtter. Ytre sett kan han virke mektig, så mektig at alle tror på ham. Det er nettopp det som er meningen med all hans storslagenhet. Han har tåkelagt svakheten slik at bare den som har et veldig skarpt blikk kan gjennomskue ham."

"Kjærligheten driver oss inn i sannhetens favn. Jo mer kjærlighet vi får, jo bedre forutsetninger har vi for å møte ondskapen i oss selv, og da blir også vår skam mindre. Kjærligheten bygger opp menneskets person innenfra, og det blir litt etter litt overbevist om sin egen verdi. Det gjør at det får mot til å møte sin egen ondskap. Det er på denne måten mennesket befries til skyld når det får kjærlighet. Men jo mindre kjærlighet et menneske har fått, desto mer skam bærer det på. Skammen fører i sin tur til at mennesket ikke våger å møte sin egen skyld, ettersom det ikke er sterkt nok til å gjøre det. Altså fornekter det sin skyld. Det anklager andre, finner på bortforklaringer og unnskyldninger og gjør andre ansvarlige for det det selv gjør. Det er defensivt, det forsvarer seg selv."

Hellsten tar opp mange ulike tema i denne boken, men alle de ulike kapitlene veves inn i en sammenheng som gir mulighet til å oppdage kraften som ligger i det å ha mot til å leve med og i sannheten.