Mine vakre silketråder

Jeg spinner silketråder
vakre, sterke tråder
Snart har jeg tråder å holde meg i, løfte meg opp med, strekke meg etter
Tråder til å klatre i
høyt
høyt
Jeg har tråder nok til å beskytte meg mot kulde
mot støy
Mine vakre tråder.

Jeg har dem på alle kanter og trenger aldri å føle meg svak
De holder meg oppe
bærer meg
lar meg se verden gjennom sprekkene
Snart beskytter de meg som en kokong
Jeg er tilfreds.
Føler meg heldig som er i stand til å produsere alt dette vakre og sterke
-helt på egen hånd

Jeg klatrer i trådene
Jeg har utsikt mot hele verden
Jeg henger høyt der oppe og roper ut for alle som vil høre
hvordan verden egentlig ser ut
sett fra utsikten høyt der oppe i mine vakre silketråder
Dette er slik verden virkelig ser ut
Det er herlig berusende å titte ned
Jeg er tilfreds
Jeg er blant de heldige
Vi vinker og smiler til hverandre
Vi er flere som betrakter verden fra høyden

Tråden jeg støtter mitt høyre ben på brister
Jeg nekter å tro det
Så urettferdig!
Mine vakre tråder brister
Jeg gråter
krafser etter nye tråder å klamre meg til.
Noen holder
i alle fall en stund

Jeg dingler i en tråd
høyt der oppe
Har styrke til å holde meg sånn en god stund til
Denne tråden er virkelig solid.
I mine øyne har den alltid vært blant de mest solide og skinnende
Denne holder, tenker jeg
Øyeblikket etter innser jeg at jeg ikke er i stand til å holde fast
Jeg faller ned
Langt ned.

Og nå er jeg tom for krefter
Urettferdig!
Jeg roper det ut
Føler meg uheldig
Forstår ikke hvordan dette kunne hende meg

Jeg reiser meg sakte
Tar sats og hopper
Jeg når den ikke
den siste tråden som glimrer der oppe

Jeg fryser
Føler meg mislykket og ubeskyttet
Hører latteren fra de andre som koser seg høyt der oppe i trådkokongene sine

Så heldige de er

Jeg ante ikke at jeg kunne være så svak
Så kraftløs
Så kald
Så handlingslammet
Det er så mørkt

En hånd griper tak i armen min
"Bli med", hvisker en stemme.

Hånden som holder meg er varm
Stemmen som snakker er spørrende
Hvem er du?
Hvor kommer du fra?
Hvorfor er du så alene?
Hvor skal du?
Jeg er forvirret. Vet ikke hva jeg skal svare

Det begynner å lysne

Jeg er sulten
Vi setter oss ned.
Tusenvis av mennesker sitter rundt oss.
Alles ansikt er vendt mot en stemme langt der fremme
Det sendes rundt kurver med brød
Varmen fra de andre
Maten som metter
Det gjør meg døsig

Jeg lukker øynene og kjenner at jeg vugges i søvn
I drømmen min synger alle disse rundt meg en sang
En vuggesang som bærer meg, løfter meg, lar meg kjenne at armene strekker seg ut
Ingen tråder som binder

Jeg åpner øynene
Jeg stirrer opp mot himmelen
Hører ropene fra de som henger der oppe i tråkonstruksjonene sine.
"Kom ned", roper jeg.
"Det er her vi er ment å være"
Jeg kjenner gresset under meg.
Duften av jord og fellesskap beruser alle sansene mine
Jeg føler meg lykkelig og trist på samme tid.

Hvordan kunne jeg tro at virkeligheten var høyt det oppe?

Mulig jeg burde fikse meg noen sånne tråder allikevel
tenker jeg...sånn i tilfelle.
Så er jeg igang med å spinne.

Forhåpentligvis,
om jeg er heldig brister trådene igjen
og igjen
og igjen