Til Observatøren

Som tror livet kan forstås ved å observere hvordan de andre lever
Som tror menneskets dyp kan beskrives uten at du selv tilsmusser deg med
andres nærvær
andres berøring

Du som tror du er i stand til å beskrive, gjennomskue og skildre fellesskapet ved å være en objektiv tilskuer.
Du som har opphøyet deg selv til en verdig kritiker og dommer
Som narrer deg selv til å tro at du er visere, dypere og sterkere

Din kunnskap, dine observasjoner, dine teorier er som en massiv kropp
uten muskler
uten kjøtt
Et skjelett omgitt av
lag på lag med overdimensjonerte fettceller.
Uten kraft til å reise seg
uten makt til å komme seg videre
Massivt
Overdimensjonert

Du er en brukket gren
i ferd med å visne bort
En avkappet legemsdel
ute av stand til å gjøre den gjerning du var tiltenkt

Kanskje du en dag vil trosse frykten for å bli revet med av ekte følelser
Kanskje du en dag vil trosse din overbevisning om at ditt intellekt
er din billett til sannheten
og søke den visdom som bare kan gi seg til kjenne når du våger å leve nær de andre

Kanskje du en dag kan finne virkelig sannhet gjennom å vise frem dine tomme hender, dine svarteste hull og dine ukloke valg til de du er satt til å leve i nærheten av
Ditt skjelett kan få muskler, kjøtt og pulserende organer
Levende og dype følelser for annet enn døde bokstaver

Du er dypt elsket, men ute av stand til å ta imot
Du er ønsket, men skyver uten blygsel andre bort
Du er en del av et bilde, men velger selv å fragmentere helheten

Hvorfor?