Møtet med andre

Den jødiske filosofen Martin Buber (1878-1965) var opptatt av begrepet "møte". Han mener at mennesket når sin høyeste form for eksistens i møtet med andre mennesker. Han skiller mellom et jeg-det møte og et jeg-du møte.

De fleste samvær med andre mennesker er, i følge ham, jeg-det møter. Det innebærer et møte med bare en liten del av det andre mennesket. Her har minst en av partene nytte av møtet, og grunnlaget for møtet er et sett av gjensidige mål og hensikter. Forholdet mellom de to er preget av at de ser hverandre utenfra. De betrakter hverandre på avstand som to objekter.

I et jeg-du møte derimot, respekterer jeg den andre som den han eller hun er. Jeg møter den andre med mitt jeg, og unngår å anta en kritisk holdning hvor jeg betrakter den andre på avstand. Når jeg blir møtt på samme måte av den andre, blir vi sammen i stand til å se og møte hverandres innerste kjerne. Vi makter å se hverandre som de vi er, uten forsøk på å endre eller overbevise den andre om hvordan han eller hun burde være. Et slikt møte mennesker imellom kan opptre helt plutselig, og det oppleves intenst. Ofte blir det innledningen til et kjærlighetsforhold eller til et nært vennskap. Et jeg-du møte kan kun oppstå når mennesket går inn i møtet med hele sitt vesen, og dermed også legger alle sine fordommer og forbehold bak seg. Denne relasjonen er for Buber en refleksjon av menneskets møte med Gud.

Buber mener videre at vi svært ofte lar oss lokke bort fra slike viktige jeg-du møter. Vi ønsker å være den som vet best, og vi tør ikke åpne opp for de andre. Vi trives best med å bruke, endre eller behandle andre mennesker, sånn at de kan bli sånn som vi ønsker at de skal være. Dermed avskjærer vi oss selv fra en dyp innsikt i den andres opplevelse og eksistens. Vi hindrer samtidig en innsikt i oss selv, fordi vi kun forstår oss selv når vi gjenkjenner oss i en annen. På samme måte forstår vi den andre når vi gjenkjenner den andre i oss selv. Ved å skulle forklare andre menneskers opplevelser og handlinger fjerner vi oss fra dem. Vi skal ikke forklare våre medmennesker, vi skal søke å forstå dem....

"Grunnordet Jeg-Du kan bare sies med vårt hele vesen. Samlingen og sammensmeltningen til det hele vesen kan aldri skje gjennom meg og kan aldri skje uten meg. Jeg blir til ved Du'et. Idet jeg blir Jeg, sier jeg Du. Alt virkelig liv er møte."

-Fra boken "Jeg og Du" av Martin Buber

Interessante tanker, og kanskje en liten inspirasjon til å ha et mer åpent sinn i møte med menneskene rundt oss. I alle fall en tankevekker for meg selv ;)

Stoff til dette innlegget er hentet fra boken " Psykologiske retninger" av Kirstein/Leide/ Mousten.