Nåde

Hvorfor ga du meg ikke krefter
til å bli det mennesket du ville og krevde at jeg skulle være?
Hvorfor ga du meg ikke de våpnene jeg trengte
for å vinne over det onde i meg selv?
Hvorfor ble jeg svakere når jeg ba om styrke,
hvorfor ble jeg liggende nede når jeg ba om å bli oppreist?

Mitt hjerte ble hardt fordi du ikke hørte mine rop.
Mitt steinhjerte ble til da mitt sinne mot deg drepte min evne til å tro.
Hvem er du som har sagt at du hører mine bønner?
Som sier at min styrke skal komme fra deg?
Nå hører jeg ikke lenger gjenklangen fra dine ord i meg.
Mitt hjerte søker ikke lenger etter dine tanker.
Jeg har nok med å søke etter de gledene som finnes i min umiddelbare nærhet.
Det å være menneskers slave gir meg i det minste arbeid nok til å glemme sorgen over å ta farvel med den Gud jeg trodde var
min styrke, min tilflukt.

Enda en gang forundres jeg over ditt svar:

Jeg ga deg ikke kraft til å bekjempe din egen synd fordi jeg aldri hadde pålagt deg å kjempe en slik kamp.
Jeg visste at du aldri ville vinne
Jeg krevde ikke fullkommenhet
Ikke lovgjerninger
Bare overgivelse
Å gi deg nye krefter i din selvpålagte kamp ville pint deg enda lenger
Ført deg enda lengre bort fra meg

Mitt svar er ikke stein når du ber om brød
Mitt svar er ikke en orm når du ber om fisk
Jeg vet å gi mine barn gode gaver
Når du kommer til meg i din hjelpesløshet vil jeg reise deg opp
Når du overgir deg vil jeg åpne mine armer for deg
Jeg sendte min sønn for å forsvare deg
Den kampen du selv kjemper overvinner ingenting annet enn din evne til å ta imot

Møtet med andre

Den jødiske filosofen Martin Buber (1878-1965) var opptatt av begrepet "møte". Han mener at mennesket når sin høyeste form for eksistens i møtet med andre mennesker. Han skiller mellom et jeg-det møte og et jeg-du møte.

De fleste samvær med andre mennesker er, i følge ham, jeg-det møter. Det innebærer et møte med bare en liten del av det andre mennesket. Her har minst en av partene nytte av møtet, og grunnlaget for møtet er et sett av gjensidige mål og hensikter. Forholdet mellom de to er preget av at de ser hverandre utenfra. De betrakter hverandre på avstand som to objekter.

I et jeg-du møte derimot, respekterer jeg den andre som den han eller hun er. Jeg møter den andre med mitt jeg, og unngår å anta en kritisk holdning hvor jeg betrakter den andre på avstand. Når jeg blir møtt på samme måte av den andre, blir vi sammen i stand til å se og møte hverandres innerste kjerne. Vi makter å se hverandre som de vi er, uten forsøk på å endre eller overbevise den andre om hvordan han eller hun burde være. Et slikt møte mennesker imellom kan opptre helt plutselig, og det oppleves intenst. Ofte blir det innledningen til et kjærlighetsforhold eller til et nært vennskap. Et jeg-du møte kan kun oppstå når mennesket går inn i møtet med hele sitt vesen, og dermed også legger alle sine fordommer og forbehold bak seg. Denne relasjonen er for Buber en refleksjon av menneskets møte med Gud.

Buber mener videre at vi svært ofte lar oss lokke bort fra slike viktige jeg-du møter. Vi ønsker å være den som vet best, og vi tør ikke åpne opp for de andre. Vi trives best med å bruke, endre eller behandle andre mennesker, sånn at de kan bli sånn som vi ønsker at de skal være. Dermed avskjærer vi oss selv fra en dyp innsikt i den andres opplevelse og eksistens. Vi hindrer samtidig en innsikt i oss selv, fordi vi kun forstår oss selv når vi gjenkjenner oss i en annen. På samme måte forstår vi den andre når vi gjenkjenner den andre i oss selv. Ved å skulle forklare andre menneskers opplevelser og handlinger fjerner vi oss fra dem. Vi skal ikke forklare våre medmennesker, vi skal søke å forstå dem....

"Grunnordet Jeg-Du kan bare sies med vårt hele vesen. Samlingen og sammensmeltningen til det hele vesen kan aldri skje gjennom meg og kan aldri skje uten meg. Jeg blir til ved Du'et. Idet jeg blir Jeg, sier jeg Du. Alt virkelig liv er møte."

-Fra boken "Jeg og Du" av Martin Buber

Interessante tanker, og kanskje en liten inspirasjon til å ha et mer åpent sinn i møte med menneskene rundt oss. I alle fall en tankevekker for meg selv ;)

Stoff til dette innlegget er hentet fra boken " Psykologiske retninger" av Kirstein/Leide/ Mousten.