Sammenbruddets visdom

Jeg har blitt litt glad i Tommy Hellsten sin bok om flodhesten i dagligstuen. Jeg har derfor lyst til å sitere enda mer fra denne lille kloke boken.

Hellsten beskriver menneskets mulighet for forandring som en reise, en oppdagelsesferd. En reise uten reiseforsikring og returbillett, en reise man må være vågal, nesten litt sprø for å legge ut på. Felles for de menneskene som legger ut på denne indre reisen er, i følge Hellsten, at de på sett og vis har blitt tvunget til å bryte opp.

" Noen har sagt at man ikke forandres før det er for smertefullt å la være..... Bare en smerte som har vokst seg tilstrekkelig stor, får mennesket til å unnvære sin sikre tilværelse...... Dersom det ikke finnes noen grunn til å forandre seg, hvorfor skal man da besvære seg?"

Hellsten beskriver det mennesket som har bygd seg opp en egen overlevelsesstrategi for å tilpasse seg omgivelsene som en person som prøver å løfte seg selv etter håret.

"Det har blitt en barkebit som prøver å styre strømmens retning i steden for å stole på strømmen og la den bære seg."

En slik overlevelsesstrategi kan uttrykkes på mange måter og man kan blant annet finne den igjen hos den arbeidsnarkomane, hos den som lever for sine prestasjoner, hos den som undertrykker all sin vrede ved alltid å være vennlig og gjøre alle til lags. Man kan finne den hos alkoholikeren, hos den sexavhengige, hos de som beruser seg med egen kunnskap og hos de som beruser seg med sin egenmektighet og sin uavhengighet av andre. Listen er lang...

For at en forandring skal kunne inntre mener Hellsten at menneskets egen styrke må brytes ned, ens egen kraft må bli til kraftløshet. Først da kan mennesket slutte å bygge hele sitt liv opp rundt overlevelsesstrategiene. Da finnes det en mulighet for at mennesket etter hvert våger å kjenne tillit, snakke sant, våger å gå seg vill, tør å være forvirret, gir slipp på kontrollen. Mennesket blir i stand til å være tilstede, både fysisk og psykisk, i sitt eget liv.

Hellstens beskrivelse av sammenbruddets visdom:

"All ekte mental og åndelig vokster fødes ut av forvirring, ut av at man har gått seg vill, ut av kraftløsheten, ut av at man har mistet kontrollen, gjennom at man møter sin sin egen ondskap og sykdom. Var det derfor Jesus fra Nasaret sa at det ikke er de friske som behøver å bli helbredet, men de syke? Var det derfor han hevet de syndige og mislykkede over de fremgangsrike, selvgode gjennom å si at de første skal være de siste og de siste de første?

Hele vårt samfunn og vår kultur, vårt arbeiddsliv, vår skolegang og vår barneoppdragelse ser ut til å basere seg på at man fornekter dette i stedet for å grunne på det. Hvor, og i hvilken sammenheng verdsetter man svakhet? Hvor finnes den visdom som ser frøet til lykke i det mislykkede, hvor finnes evnen til å bryte sammen, hvor ligger muligheten til gjennom sammenbruddet å få oppleve gleden? Er det ikke snarere slik at vi alle strever etter styrke, fremgang, skjønnhet og lykke? Hvem kommer på tanken at svaret på menneskets vesen ligger i å søke dets svakhet, ikke i dets styrke, at menneskets retning finnes i dets spørsmål, ikke i dets svar? Hvem kan tro at mennesket er framme under selve reisen?

De egentlige spørsmål lyder altså: Hvem våger å gå seg vill? Hvem våger å vise sin svakhet? Hvem tillater seg selv å stanse opp og bryte sammen? Den som tenker på å gi seg i vei og forlate sitt hjem, blir tvunget til å ta stilling til disse spørsmålene. Derfor blar noen heller i reisebrosjyrer enn å gi seg i vei"

Noen som tør å begi seg avgårde???

Alle sitatene er hentet fra boken "Flodhesten i dagligstuen -om medavhengighet og om møtet med barnet i oss" av Tommy Hellsten