En bok

”Sjelens ni ansikt” av Richard Rohr og Andreas Ebert. Det var rektoren ved skolen der jeg jobbet som oppfordret meg til å lese denne boken. Jeg fant den lett fascinerende, ikke annet, den første gangen jeg skummet gjennom den. To år senere dro jeg den ut av bokhyllen for andre gang. Nå traff den meg. Hvorfor?

Det som gjorde at jeg ble fanget av boken denne gangen var at jeg begynte å studere mønstrene for bl.a "falsk trøst", "ekte trøst", forsvarsmekanismer, fristelser, unnvikelser, fallgruver etc. for meg selv og de menneskene jeg omgås såpass hyppig at jeg kjenner noen av motivene bak ulike handlings -og reaksjonsmønster. Det er altså siste delen av boken, dvs dybdedimensjonene jeg har funnet mest interessant for min egen del denne gangen. Med andre ord har jeg verken analysert korrektheten i enneagrammets opprinnelse eller søkt andre kilder for eventuelt å korrigere beskrivelsen av kjente personer/bibelske personer som omtales i del 2. Typefremstillingene blir i mine øyne prototypen på de ulike personlighetene, og uten dybdedimensjonen blir de aldri særlig nyttige å forholde seg til.

Psykologi, enneagram eller annen typepsykologi kan bare forklare en brøkdel av vår indre verden, men jeg mener allikevel at denne boken kan gi oss noen gode aha-opplevelser, både i mellommenneskelige forhold og i kristen sammenheng. Jeg ønsker på på ingen som helst måte å gjøre et forsøk på å redusere oss til vesener som drives kun av våre psykologiske egenskaper, uten en åndelig dimensjon. Den åndelige dimensjonen, vårt forhold til Gud og det dette gjør med oss, kan aldri forklares psykologisk. I Guds nærvær kan mennesker drives til å gjøre de mest heroiske handlinger. De kan bli i stand til å gjøre og tenke ting som på ingen måte kan forklares psykologisk. På samme måte kan onde krefter forvrenge et menneskesinn til å utføre de mest groteske handlinger. Jeg er allikevel ikke i tvil om at enneagramet har noe for seg når det gjelder å avsløre vår egen måte å betrakte oss selv, medmennesker og verden generelt på. Jeg tror også det kan være med på å forklare hvorfor mennesker som lever i nært fellesskap med Gud, kan velge svært forskjellige retninger for sin utfoldelse av kristenlivet . Vi er alle preget av oss selv. Vi har våre svakheter, våre pidestaller, våre redsler og våre behov. Og dette er noe som er med og driver oss i forholdet til vårt syn på både mennesker og Gud.

Heldigvis beskriver verken denne boken eller noen annen menneskeskrevet bok den absolutte sannhet. Jeg er ingen tilhenger av gjør-det -selv-på -1-2-3-bøker. Jeg tror heller ikke noen bok kan gi et enkelt svar på sammenhengene mellom vårt indre og ytre liv. Men en bok kan berike og la oss se ting på en ny måte. Om ikke annet så inneholder i alle fall denne boken noen beskrivelser som har fått meg til å humre litt og smile gjenkjennende. Og det er jo om ikke annet litt underholdende, eller hva?

For meg ble møtet med denne boken en vekker. Den innprentet i meg at jeg aldri kan se mine egne motiver, behov og tenkemåter som en fasit på hva som rører seg i andre mennesker. For vi er rett og slett ikke like. Samme hvor like vi er utenpå. Inni er vi svært ofte grunnleggende ulike.