Fortvilelsens språk

Takknemlighet
Når  ordene strømmer lett
fargene er klare
og luften jeg puster inn kjennes ny
Når utåndingen befrir meg fra gift og slagg
Bare det friske det sunne og livgivende blir igjen

Fortvilelsens tid
Ordene står fast og
fargene mister sin klarhet
Lungene fortsetter sitt arbeid
men luften føles allikevel kvelende
Som om kroppen ikke kan kvitte seg med det destruktive
men blir fyllt av giftig gass som lammer kroppen og gjør
musklene stive og spente

Du har gitt meg et språk
Et språk som gjør fortvilelses tid levelig
Et håp som brenner utenfor meg selv
når all innvendig glød har blåst bort
som kald aske i vinden

Du tar imot mine sukk
Når ikke engang gråten strekker til
lar du min ordløse lengsel treffe et punkt hvor klagen ikke kjennes unyttig
Et sted hvor min sorg finner et hjem
og ikke flykter hvileløs rundt som et
engstelig og forlatt barn

Når jeg griper fatt i dine utstrakte armer
bærer du lidelsen i dine hender

       

Når to hjerter og to hender møtes...:)

Blessed is the influence of one true, loving human soul to another.

 -  GEORGE ELLIOT

I sirkel

Sirkel
En runddans
mettet av punkter
som tilslutt tar meg tilbake til start.

Den rette linjen
Den som tar meg fra start til mål
Fra begynnelse til slutt
Fra tåkelandskap til klarvær

Den røde tråden
som lar meg finne veien ut av labyrinten
Hjem.

Når kan jeg slippe taket i karusellen som snurrer meg rundt, rundt, i ring?
Når er jeg i stand til å rette blikket oppover, fremover?

Tilbakeskuende
Evig runddans

Vil svimmelheten avta om jeg hopper?
Om jeg slipper taket og lar meg falle?

Kan jeg tro på at jeg bæres og ikke må bære?
Får jeg erfare at Du holder når jeg slipper?
Tro, håp og kjærlighet.
Tør jeg å tro at det er disse tre som blir stående igjen?
At det største,
det som holder meg når det stormer
er Kjærligheten?

Håpet dans

Dans med meg!
La meg elske, leke, danse, synge!

La alvoret ledsages av de lette skyene
Sorgen av enkelhetens glede
La mørket bli gjennombrutt av sollysets klare stråler
og skylden ledsages av nåde

Ingenting annet enn kjærligheten kan jage redselen
Så la meg elske
elske
og bli elsket.

La meg drikke av din vin
og la latteren vekke det såre
Så latter og sårhet sammen
kan helbrede det knuste hele

Dans med meg!
La meg gråte, lete og skimte!

Ørkenvandring

På leting etter sannheten
Flerfoldige tråder
Ulike farger og tykkelser
Jeg ønsket å veve dem inn i en sammenheng
men fant ut at bildet bare reflekterte mitt eget
Mitt ego
Min sannhet

Forstå
Beherske
Manipulere

" I et speil, i en gåte..."
Ordet forsvant
i min utålmodige leting etter å forstå fullt ut

Jeg ville ikke lenger vite av
det underfulle
gåten
mysteriet
livet

Min ørkenvandring
Min trang til å forstå og beherske

utmattelse

"Jeg rekker ut mine hender til deg,
min sjel lengter etter deg som et uttørket land
tørster etter regn".

"There is a crack in everything..."

Leonard Cohens ord siteres i siste avsnitt av Notto R. Thelle sin bok "Prinsessens engler". Jeg faller enda en gang for fristelsen til å sitere en forfatter ordrett. Egentlig fordi mine egne formuleringer aldri når opp til originalen. Så her kommer deler av siste avsnitt fra Notto Thelle sin bok "Prinsessens engler":

"...Det er en brist i alle ting. Han (Leonard Cohen) ser ut over verden og registrerer at tingene går i stykker. Krigene vender tilbake. Fredsklokkene slår sprekker. Duene settes fri og fanges igjen. Kan vi i det hele tatt prestere noe som er helt og fullkomment?

Men han lar seg ikke lamme av nederlagsfølelse. Herregud, er det så farlig! Glem fullkommenheten og bær frem det du har! La klokkene kime! Det er en brist i alle ting, og det er slik lyset slipper inn..."

"...Jeg møter av og til mennesker som er såret av livet. Det er ikke nødvendigvis ytre vold, men skader de har fått av andre som berøver dem livsmotet. De blir tilintetgjort av andres ord og gjerninger, synker sammen og blir borte. Et skadet menneske kan bære skaden videre, så sårene blir utgangspunkt for ny ødeleggelse, av en selv og andre. Men det hender at et menneske berøres av noe annet som får det til å trosse ordene og stå opp til nytt liv. "Jeg skulle nok gjerne unngått de sårene, " sa et menneske til meg, "men jeg tror de har gitt meg nye sanser." En dypere menneskelighet, kanskje. Kanskje til og med en annen sans for det guddommelige. Ikke den uplettede og blankpolerte guden for de vellykkede, men han som var så merket av livet at han kom oss nær. Ikke guden for de fornemme anledningene, søndagsguden som kaster glans over festen, men han som dukker opp når festen er over, når musikken er stoppet, når malingen flasser av og sprekkene kommer til syne. Guden som rører sårene og vet hva det dreier seg om. Guden som befinner seg i dypet, som kanskje først blir synlig når livet tærer fordi det ikke er noen andre som holder ut. Guden som ikke forakter et sønderbrutt og sønderknust hjerte.

"Hvordan hadde livet vært om jeg ikke hadde sett glimtene av en slik guddom?" Spørsmålet ble liggende i luften som en stille undring. "Har du hørt hvordan Leonard Cohen formulerte det?" spurte jeg etter en stund"Kanskje," lød svaret "hvis du tenker på sangen om sprekkene i tingene som slipper lyset gjennom. Det er ord som hang seg fast i meg for mange år siden. Jeg kunne ikke ha klart meg uten."

Ring the bells that still can ring

Forget your perfect offering

There is a crack in everything

That`s how the light gets in ".

Hvor høyt må et menneske spørre?

Tittelen på denne boken skrevet av Notto R. Thelle har sine røtter i en beretning fra Østen. Beretningen forteller om en kvinne på leting etter livet. Hun ønsker å gripe ordenes skjulte mening, sanse sannheten bak formene. For å oppnå dette søker hun stillhet og mediterer. "Lær meg å høre lyden av en harpe uten strenger" er hennes utfordring til sin veileder. Mesteren gjorde da en bevegelse i luften som om han slo på usynlige strenger, og sa "Der, hørte du den?" "Nei, jeg hørte ingenting", sa kvinnen. Mesteren svarte "Hvorfor spør du ikke høyere". 

Hvor høyt må et menneske spørre for å få svar? Hvor intenst må en søke for å finne veien?

Boken kommer ikke med svar, egentlig stiller den bare flere spørsmål. Allikevel satt jeg igjen med en følelse av å ha fått noe viktig etter å ha lest det forfatteren har å formidle. Ikke minst fordi han gir så godt uttrykk for at alle omveltninger, motsetninger, følelser og kontraster som livet byr på er en naturlig del av ethvert menneskes liv. Ikke alt gir mening, ikke alt fører til det gode, det er ikke alle spørsmål vi kommer til å få svar på. Av og til kommer kanskje spørsmålene i etterkant av svarene. Men det er like fullt livet.

Et lite utdrag fra boken:

" Jeg husker noen av mine drømmer da min verden oppløste seg. Jorden du står på slår sprekker og underlaget svikter. Du går rundt i barndomshjemmet og brenne møbler og innbo. Du er på et drivende skip og gripes av angst for de ukjente kreftene som kaster deg rundt og suger deg ned. Men når du har vært kastet omkring av ukjente krefter en tid, får livet ny retning. Det underlige skjer som på skapelsens første dag. Ut av kaos fødes nytt liv.
Vi er ikke skapt til å leve i lukkede rom. Men det åpne og grenseløse landskapet kan også være vanskelig. Derfor bygger mennesket boliger og lager veier i landskapet. Troen er en slik bolig, et sted vi hører hjemme. Vi vandrer ut og inn og beveger oss langs veiene i landskapet.
Det lyder enkelt, nesten idyllisk, men for den som lever åpent, kan det virke ganske forvirrende. Her er det plass for alt mellom alfabetets første og siste bokstav. Tusen ting og hendelser kan skape angst, stjele livsmot og undergrave troen på Gud. Også de indre landskapene er mangetydige: lengsel og troskap lever side om side med vantro og svik. Gode og skapende krefter blomstrer sammen med destruksjon, aggresjon og hat. Det er bare slik. "

Overbevisningen om at våre spørsmål - både den håpefulle undringen og den mørke fortvilelsen - gjør våre liv større går igjen som en rød tråd gjennom hele boken. Den virkeligheten vi lever i har plass for alle motsetninger i livet.

«... både lettlest og inspirerende, enkel og dyp. Her merker man ingen klisjeer, alt er liv.»
Wilfrid Stinissen, karmelittbroder


«Sterk tale, lav stemme... Hvor lavmælt kan man svare og allikevel bli hørt? Det Thelle egentlig beviser, er at dette med stemmestyrke er underordnet ...» Aftenposten