Barbro

Sannhetens frø

2011-09-06T00:40:00.000-07:00

Mitt skjulested

Kjærlighetens vinger som beskytter

utholder

og tåler

Hold meg når jeg skriker og kaver!

Jeg røsker og sliter

for å se hvor fast du holder meg

Du slipper ikke

Du forlater meg ikke

Mitt skjulested

Under kjærlighetens skygge

I tålmodighetens rike jord

tør jeg å plante sannhetens frø

vanne

se det spire

Å risikere

2011-08-22T11:04:00.001-07:00

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.

Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.

Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.

Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.

Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.

Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.

Å leve er å risikere å dø.

Å håpe er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.

Den personen som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting.

Han kan kanskje unngå lidelse og sorg, men han kan rett og slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske -leve.

Bare en person som risikerer, er fri.

-HUGO PRATHER

Mine vakre silketråder

2011-05-28T10:57:00.000-07:00

Jeg spinner silketråder
vakre, sterke tråder
Jeg startet for lenge siden
og snart har jeg tråder å holde meg i, løfte meg opp med, strekke meg etter
Tråder til å klatre i
høyt
høyt
Jeg har tråder nok til å beskytte meg mot kulde
mot støy
Mine vakre tråder.

Jeg har dem på alle kanter og trenger aldri å føle meg svak
De holder meg oppe
bærer meg
lar meg se verden gjennom sprekkene
Snart beskytter de meg som en kokong
Jeg er tilfreds.
Føler meg heldig som er i stand til å produsere alt dette vakre og sterke
-helt på egen hånd

Jeg klatrer i trådene
Jeg har utsikt mot hele verden
Jeg henger høyt der oppe og roper ut for alle som vil høre
hvordan verden egentlig ser ut
sett fra utsikten høyt der oppe i mine vakre silketråder
Dette er slik verden virkelig ser ut
Det er herlig berusende å titte ned
Jeg er tilfreds
Jeg er blant de heldige
Vi vinker og smiler til hverandre
Vi er flere som betrakter verden fra høyden

Plutselig kjenner jeg at den tråden jeg støtter mitt høyre ben på brister
Jeg nekter å tro det
Så urettferdig
roper jeg
Mine vakre tråder brister
Jeg gråter
krafser etter nye tråder å klamre meg til.
Noen holder
i alle fall en stund

Jeg dingler i en tråd
høyt der oppe
Har styrke til å holde meg sånn en god stund til
Denne tråden er virkelig solid.
I mine øyne har den alltid vært blant de mest solide og skinnende
Denne holder, tenker jeg
Øyeblikket etter innser jeg at jeg ikke er i stand til å holde fast
Jeg faller ned
Langt ned.

Og nå er jeg tom for krefter
Urettferdig!
Jeg roper det ut
Føler meg uheldig
Forstår ikke hvordan dette kunne hende meg
og mine vakre silketråder

Jeg reiser meg sakte
Tar sats og hopper
Jeg når den ikke
den siste tråden som glimrer der oppe
Plutselig uoppnåelig

Jeg fryser
Føler meg mislykket og ubeskyttet
Hører latteren fra de andre som koser seg høyt der oppe i trådkokongene sine

Så heldige de er

Jeg ante ikke at jeg kunne være så svak
Så kraftløs
Så kald
Så handlingslammet
Det er så mørkt

En hånd griper tak i armen min
"Bli med", hvisker en stemme.

Hånden som holder meg er varm
Stemmen som snakker er spørrende
Hvem er du?
Hvor kommer du fra?
Hvorfor er du så alene?
Hvor skal du?
Jeg er forvirret. Vet ikke hva jeg skal svare
Husker ikke sist jeg hadde tid til å tenke på annet enn
mine vakre silketråder

Det begynner å lysne

Jeg er sulten
Vi setter oss ned.
Tusenvis av mennesker sitter rundt oss.
Alles ansikt er vendt mot en stemme langt der fremme
Det sendes rundt kurver med brød og fisk
Varmen fra de andre
Maten som metter
Det gjør meg døsig

Jeg lukker øynene og kjenner at jeg vugges i søvn
I drømmen min synger alle disse rundt meg en sang
En vuggesang som bærer meg, løfter meg, lar meg kjenne at armene strekker seg ut
Ingen tråder som binder

Jeg åpner øynene
Jeg stirrer opp mot himmelen
Hører ropene fra de som henger der oppe i tråkonstruksjonene sine.
"Kom ned", roper jeg.
"Det er her vi er ment å være"
Jeg kjenner gresset under meg.
Duften av jord og fellesskap beruser alle sansene mine
Jeg føler meg lykkelig og trist på samme tid.

Hvordan kunne jeg tro at virkeligheten var høyt det oppe?

Mulig jeg burde fikse meg noen sånne tråder allikevel
tenker jeg...sånn i tilfelle.
Så er jeg igang med å spinne.

Forhåpentligvis,
om jeg er heldig brister trådene igjen
og igjen
og igjen

Jo mindre du gjør desto mer får du gjort

2011-05-25T13:21:00.000-07:00

-om livets paradokser

En boktittel jeg tror virker svært forlokkende på noen og nesten provoserende på andre. Dette er enda en bok skrevet av Tommy Hellsten, forfatteren bak den tidligere omtalte "Flodhesten i dagligstuen".

Tommy Hellsten er en finsk teolog, terapeut og foredragsholder. Han ble født i 1951 og vokste opp med foreldre som begge var alkoholikere. Han har skrevet mange bøker, men bare to av dem er oversatt til norsk. I forordet til "Jo mindre du gjør desto mer får du gjort", skriver Hellsten at denne boken er blitt en syntese eller et sammendrag av alle hans tidligere bøker. Litt av et sammendrag i mine øyne. Dette er en bok jeg håper mange kommer til å lese i tiden fremover. Her kommer noen utdrag:

"Dagens mennesker har mistet kontakten med den livsvisdom som hører sammen med det dype livet. Vi er en generasjon uten dybde. Vi har brutt forbindelsen med de gamle, de som skapte livsvisdommen fordi de trengte den. Slik har vi samtidig brutt forbindelsen til vår egen fortid. Vi har blitt en generasjon som dyrker ungdommen og ikke lenger ser noe verdifullt i det gamle. Når vi mister kontakten med vår fortid, mister vi samtidig kontakten med den visdom som finnes der..."

"Spørsmålet om svakhet og styrke er også et spørsmål om sannhet. Sannheten avslører nemlig den falske styrken. Den forsøker å riste i fasaden som mennesket selv har bygd opp og vil dra fram det som finnes bak den. Sannheten strever etter å føre mennesket tilbake til virkeligheten. En del av virkeligheten er at mennesket er svakt. Det finnes ikke andre sorter mennesker enn svake mennesker. En av de store hemmelighetene med å være menneske er at vi finner vår identitet når vi finner vår svakhet. Et menneske som finner sin svakhet begynner å trenge andre mennesker. Det forstår at det ikke klarer å leve sitt liv på egen hånd. Jo tydeligere man ser dette, jo dypere innser man betydningen av å være avhengig av andre. Man oppdager sin avhengighet gjennom å innse sin egen maktesløshet. Å være avhengig av andre er egentlig det samme som å være evhengig av kjærlighet. Kjærligheten er det miljø der det er meningen at mennesket skal leve livet. Kjærligheten er det landskap der svakheten kjenner seg hjemme.
Dersom et menneske lever i harmoni med sin egen svakhet, har det også utviklet en sans for det sanne. Det er realist og tilhenger av det sanne med hele sitt vesen. Ydmykhet er derfor en av realistens egenskaper. Et ydmykt menneske har alltid begge føttene på jorden, og nettopp derfor er det sterkt. Den som forsøker å skjule sin egen svakhet gjennom å late som om han er noe han ikke er, står på leirføtter. Ytre sett kan han virke mektig, så mektig at alle tror på ham. Det er nettopp det som er meningen med all hans storslagenhet. Han har tåkelagt svakheten slik at bare den som har et veldig skarpt blikk kan gjennomskue ham."

"Kjærligheten driver oss inn i sannhetens favn. Jo mer kjærlighet vi får, jo bedre forutsetninger har vi for å møte ondskapen i oss selv, og da blir også vår skam mindre. Kjærligheten bygger opp menneskets person innenfra, og det blir litt etter litt overbevist om sin egen verdi. Det gjør at det får mot til å møte sin egen ondskap. Det er på denne måten mennesket befries til skyld når det får kjærlighet. Men jo mindre kjærlighet et menneske har fått, desto mer skam bærer det på. Skammen fører i sin tur til at mennesket ikke våger å møte sin egen skyld, ettersom det ikke er sterkt nok til å gjøre det. Altså fornekter det sin skyld. Det anklager andre, finner på bortforklaringer og unnskyldninger og gjør andre ansvarlige for det det selv gjør. Det er defensivt, det forsvarer seg selv."

Hellsten tar opp mange ulike tema i denne boken, men alle de ulike kapitlene veves inn i en sammenheng som gir mulighet til å oppdage kraften som ligger i det å ha mot til å leve med og i sannheten.

Ett legeme

2011-01-28T03:02:00.000-08:00

"Dersom hele legemet var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det da av luktesansen? Men nå satte Gud lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet, slik som han ville. Om de alle var ett lem, hvor ble det da av legemet? Men nå er det mange lemmer, men ett legeme."
-1.Kor. 12.17-20

Vi ble ikke satt her nede for å skjerme oss selv fra fellesskapet.
Vi ble ikke satt her for å holde våre tanker, følelser, svakheter og gaver for oss selv.
Vi ble ikke satt her for å isoleres i våre egne grublerier.
For Guds gaver blir ikke gitt til en av oss alene
men til alle.

For at vi skal dele av oss selv i felleskapet
og vite at vi er avhengige av de andre.

For at ingen skal tro de kan stå alene i stormen.
For at ingen skal opphøye seg selv som større;
Uavhengige

For at ingen skal tråkke seg selv ned og tro de er for små;
Ubetydelige

Du som har fått visdom fra Gud skal dele rikelig uten å frykte denne verdens kloke hoder.
Du som har fått kunnskaps tale skal dele frimodig, uten å overmannes av andres fordømmelse.
Du som har fått troens gave, helbredelsens gave og evne til å prøve ånder;
Ikke noe av dette ble gitt deg for at du skal holde det for deg selv.
Vær frimodig og la dine gaver lede andre ned på kne
foran korset.
Uten ære
men i lovsang
og dyp takknemlighet.

Til Observatøren

2010-12-27T07:42:00.000-08:00

Som tror livet kan forstås ved å observere hvordan de andre lever
Som tror menneskets dyp kan beskrives uten at du selv tilsmusser deg med
andres nærvær
andres berøring

Du som tror du er i stand til å beskrive, gjennomskue og skildre fellesskapet ved å være en objektiv tilskuer.
Du som har opphøyet deg selv til en verdig kritiker og dommer
Som narrer deg selv til å tro at du er visere, dypere og sterkere

Din kunnskap, dine observasjoner, dine teorier er som en massiv kropp
uten muskler
uten kjøtt
Et skjelett omgitt av
lag på lag med overdimensjonerte fettceller.
Uten kraft til å reise seg
uten makt til å komme seg videre
Massivt
Overdimensjonert

Du er en brukket gren
i ferd med å visne bort
En avkappet legemsdel
ute av stand til å gjøre den gjerning du var tiltenkt

Kanskje du en dag vil trosse frykten for å bli revet med av ekte følelser
Kanskje du en dag vil trosse din overbevisning om at ditt intellekt
er din billett til sannheten
og søke den visdom som bare kan gi seg til kjenne når du våger å leve nær de andre

Kanskje du en dag kan finne virkelig sannhet gjennom å vise frem dine tomme hender, dine svarteste hull og dine ukloke valg til de du er satt til å leve i nærheten av
Ditt skjelett kan få muskler, kjøtt og pulserende organer
Levende og dype følelser for annet enn døde bokstaver

Du er dypt elsket, men ute av stand til å ta imot
Du er ønsket, men skyver uten blygsel andre bort
Du er en del av et bilde, men velger selv å fragmentere helheten

Hvorfor?

Skomaker Martin og julegaven

2010-12-04T07:49:00.000-08:00

Denne nydelige tegnefilmen er basert på en tysk julefortelling. Den formidler budskapet om julens virkelige innhold på en vakker og tankevekkende måte. Filmens omslag omtaler filmen slik:

"Martin er en trist og ensom skomaker som bor i en liten by i Østerrike. Han har aldri opplevd hva sann og ekte juleglede er, og han synes at folks juleforberedelser er helt bortkastet. Men så hender det noe som får skomaker Martin til å tenke annerledes".

Filmen varer i 25 min (overkommelig for de fleste), og har norsk tale. Den ble utgitt på Lynor i 2004. Filmen er egnet for alle uansett alder. Originaltittelen er "Red Boots for Christmas".

Sterk nok til å være svak

2010-10-25T13:04:00.000-07:00

Overskriften på dagens innlegg er hentet fra en bok med nettopp denne tittelen. Boken er skrevet av Jens-Petter Jørgensen, og den har undertittelen " Hva som kan skje når en våger å snakke sant om livet..." Boken er kort og lettlest, og selv om flyten i språket halter litt innimellom, er den absolutt verd å lese! Her kommer et utdrag :

"-Jeg er ikke noe følelsesmenneske!

Utallige ganger opp gjennom årene har jeg hørt dette bli sagt når samtalen kommer inn på mer personlige ting. Det som ofte tilføyes, noen ganger med ord, andre ganger ligger det bare i kortene, er at vedkommende betraker seg selv som mer nøktern og stabil enn mange av disse lett hysteriske kvinnfolkene som gråter eller blir helt oppspilte for et godt ord. Eller disse moderne, myke mennense som stadig sier at de både er redde, lei seg og sinte. Og som med kroppsspråket viser at de mener det!

Hvilken misforståelse å gå rundt og tro at det med følelser er forbeholdt en spesiell type mennesker som ikke alltid takler livet så bra. Hvilken misforståelse å tro at det skulle være noe usunt forbundet med det å ha et rikt følelsesliv. Det er jo med respekt å melde det motsatte som er tilfelle! Det er de fortrengte og ubearbeidede følelsene som gjør oss syke og fraværende når det kommer til stykket.

Følelsene våre er det mest ekte vi har. Jeg er antakeligvis nærmest meg selv når jeg er i kontakt med mine følelser. Derfor er det å vedstå meg selv på godt og vondt, ikke minst å vedstå meg mine følelser. Det vil si å våge å kjenne etter, og på en god måte gi uttrykk for det som rører seg der inne. Å gi uttrykk for mine følelser på en adekvat måte vil ikke si å komme ut med alt jeg kjenner overfor hvilken som helst person når som helst. Det handler om, overfor rett person og til rett tid, å dele for eksempel min glede, sorg, sinne eller frykt.

Vi var alle tiltenkt å skulle spille på et bredt register av følelser til glede og hjelp for både oss selv og hverandre. Etter hvert som vi vokste opp og ble eldre, ble dessverre registeret vi spilte på smalere og smalere for mange av oss. Til slutt var det mange som ikke var i stand til å kjenne hva de egentlig følte, langt mindre til å gi uttrykk for det overfor omgivelsene. Men det betyr ikke at de av den grunn ikke er følelsesmennesker!

Det er bare tilgangen til følelsene og kontakten med det indre liv som av forskjellige grunner nesten er blitt borte."

Guds kjærlighet

2010-09-24T13:42:00.000-07:00

Guds kjærlighet opphører aldri. Selv om vi ringeakter ham, overser ham, avviser ham, forakter ham, er ulydige mot ham, så forandrer han seg ikke. Vår ondskap kan ikke gjøre hans kjærlighet mindre. Vår godhet kan ikke gjøre den større. Vår tro fortjener den ikke noe mer enn våre dumheter setter den i fare. Gud elsker oss ikke mindre dersom vi gjør feil eller elsker oss mer dersom vi lykkes. Guds kjærlighet opphører aldri.

-Max Lucado

Takk

2010-06-18T09:23:00.000-07:00

Min uro og fortvilelse
ligger naken foran ditt ansikt
Jeg venter å finne medlidenhet og medhold i min klage
Men i dine øyne finner jeg lovnaden om noe nytt

Min frykt fant ikke hvile før du la byrder på meg
som jeg på ingen måte hadde forutsetninger for å bære.
Da velsignet du meg med erfaringen av at det er
din styrke og din kraft som bærer gjennom alt.

Takk!

Tenk om

2010-06-01T06:24:00.000-07:00

Tenk om
din veltalenhet
din suksess
dine vellykkede prosjekter
var det som skygget for din virkelige forløsning.

Tenk om de menneskene du ikke enset
de du anså som svake
mislykkede
håpløse
var de som kunne vist deg veien hjem

Alle de du trodde du kunne hjelpe
de du mente hadde potensiale
de du skulle vise vei
de du trodde du hadde som oppgave å motivere
Tenk om alle disse
etter din invasjon
ble stående igjen fattigere enn noen gang.

Jeg ser din iver etter å vise frem dine glansbilder
Din søken etter å kunne sitte som eieren av alle de fineste lekene i lekegrinden

Tenk om dine skuffelser og din svakhet egentlig var nøkkelen til sannheten
mens dine fantastiske gaver til slutt ble din forbannelse

Tenk om du er for blendet av deg selv
iblant av din egen fortreffelighet
iblant av dine egne nederlag

Jeg skulle gjerne reist deg opp til å bli det forbildet
den lederen
den hyrden
som du så gjerne ønsker å være

Men du har glemt mine ord:

"Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden,
men mister seg selv og går til grunne?" (Luk 9.25)

Lov og evangelium

2010-03-21T02:06:00.000-07:00

Her kommer noen sitater og bibelvers som jeg synes det kan være vel verdt å reflektere litt over. De kan leses i sammenheng med hverandre eller hver for seg. Sett i sammenheng har de i alle fall gitt meg noen nye tanker.

"Loven oppnår sin hensikt når vi mister troen på oss selv. Og det å miste troen på seg selv, innbefatter å miste troen på at Gud kan gjøre noe ved sin kraft ut av oss etter våre naturlige forutsetninger.

Når en slutter å vente av seg selv at en skal bli noe annet enn det en er, og slutter å be Gud om å gjøre en annerledes i en selv, og en begynner å forstå at nettopp fordi jeg er som jeg er, har Gud gitt meg Kristus og derfor får jeg ta imot frelse av uforskyldt nåde, da synker ordet om Kristus og hans rettferdighet i ens hjerte, og da tilegner en seg frelsen og blir omvendt til Gud og kommer i samfunn med ham."

Fra "Grunnsannheter til frelse" Av Øivind Andersen

"For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg finner altså at denne loven gjelder: Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde. Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov, men jeg merker en annen lov i lemmene. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene. Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp? Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!"

Rom.7.18-25

"Mange har undret seg over hvorfor Luther strider så kraftig mot læren om den frie vilje. Men det har sine store grunner. Om Kristus hundre ganger dør for oss, og om han blir aldri så herlig forkynt for oss, så kan alt dette gjøres virkningsløst ved en eneste setning om viljen: At vi av oss selv skulle ha kraft til å gjre det gode som vi vil. Så lenge den vakte sjel ikke er på det rene med den rette lære i dette stykket, er all preken om Kristus forgjeves, han kan ikke tro. For hvis en kunne være annerledes enn en er, men ikke er det, så kan en jo ikke tilegne seg nåden." (Rosenius)

Hentet fra "Grunnsannheter til frelse" av Øivind Andersen

"Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden."

Esek. 36.26

Nåde

2010-03-18T05:16:00.000-07:00

Hvorfor ga du meg ikke krefter
til å bli det mennesket du ville og krevde at jeg skulle være?
Hvorfor ga du meg ikke de våpnene jeg trengte
for å vinne over det onde i meg selv?
Hvorfor ble jeg svakere når jeg ba om styrke,
hvorfor ble jeg liggende nede når jeg ba om å bli oppreist?

Mitt hjerte ble hardt fordi du ikke hørte mine rop.
Mitt steinhjerte ble til da mitt sinne mot deg drepte min evne til å tro.
Hvem er du som har sagt at du hører mine bønner?
Som sier at min styrke skal komme fra deg?
Nå hører jeg ikke lenger gjenklangen fra dine ord i meg.
Mitt hjerte søker ikke lenger etter dine tanker.
Jeg har nok med å søke etter de gledene som finnes i min umiddelbare nærhet.
Det å være menneskers slave gir meg i det minste arbeid nok til å glemme sorgen over å ta farvel med den Gud jeg trodde var
min styrke, min tilflukt.

Enda en gang forundres jeg over ditt svar:

Jeg ga deg ikke kraft til å bekjempe din egen synd fordi jeg aldri hadde pålagt deg å kjempe en slik kamp.
Jeg visste at du aldri ville vinne
Jeg krevde ikke fullkommenhet
Ikke lovgjerninger
Bare overgivelse
Å gi deg nye krefter i din selvpålagte kamp ville pint deg enda lenger
Ført deg enda lengre bort fra meg

Mitt svar er ikke stein når du ber om brød
Mitt svar er ikke en orm når du ber om fisk
Jeg vet å gi mine barn gode gaver
Når du kommer til meg i din hjelpesløshet vil jeg reise deg opp
Når du overgir deg vil jeg åpne mine armer for deg
Jeg sendte min sønn for å forsvare deg
Den kampen du selv kjemper overvinner ingenting annet enn din evne til å ta imot

Møtet med andre

2010-03-14T00:11:00.000-08:00

Den jødiske filosofen Martin Buber (1878-1965) var opptatt av begrepet "møte". Han mener at mennesket når sin høyeste form for eksistens i møtet med andre mennesker. Han skiller mellom et jeg-det møte og et jeg-du møte.

De fleste samvær med andre mennesker er, i følge ham, jeg-det møter. Det innebærer et møte med bare en liten del av det andre mennesket. Her har minst en av partene nytte av møtet, og grunnlaget for møtet er et sett av gjensidige mål og hensikter. Forholdet mellom de to er preget av at de ser hverandre utenfra. De betrakter hverandre på avstand som to objekter.

I et jeg-du møte derimot, respekterer jeg den andre som den han eller hun er. Jeg møter den andre med mitt jeg, og unngår å anta en kritisk holdning hvor jeg betrakter den andre på avstand. Når jeg blir møtt på samme måte av den andre, blir vi sammen i stand til å se og møte hverandres innerste kjerne. Vi makter å se hverandre som de vi er, uten forsøk på å endre eller overbevise den andre om hvordan han eller hun burde være. Et slikt møte mennesker imellom kan opptre helt plutselig, og det oppleves intenst. Ofte blir det innledningen til et kjærlighetsforhold eller til et nært vennskap. Et jeg-du møte kan kun oppstå når mennesket går inn i møtet med hele sitt vesen, og dermed også legger alle sine fordommer og forbehold bak seg. Denne relasjonen er for Buber en refleksjon av menneskets møte med Gud.

Buber mener videre at vi svært ofte lar oss lokke bort fra slike viktige jeg-du møter. Vi ønsker å være den som vet best, og vi tør ikke åpne opp for de andre. Vi trives best med å bruke, endre eller behandle andre mennesker, sånn at de kan bli sånn som vi ønsker at de skal være. Dermed avskjærer vi oss selv fra en dyp innsikt i den andres opplevelse og eksistens. Vi hindrer samtidig en innsikt i oss selv, fordi vi kun forstår oss selv når vi gjenkjenner oss i en annen. På samme måte forstår vi den andre når vi gjenkjenner den andre i oss selv. Ved å skulle forklare andre menneskers opplevelser og handlinger fjerner vi oss fra dem. Vi skal ikke forklare våre medmennesker, vi skal søke å forstå dem....

"Grunnordet Jeg-Du kan bare sies med vårt hele vesen. Samlingen og sammensmeltningen til det hele vesen kan aldri skje gjennom meg og kan aldri skje uten meg. Jeg blir til ved Du'et. Idet jeg blir Jeg, sier jeg Du. Alt virkelig liv er møte."

-Fra boken "Jeg og Du" av Martin Buber

Interessante tanker, og kanskje en liten inspirasjon til å ha et mer åpent sinn i møte med menneskene rundt oss. I alle fall en tankevekker for meg selv ;)

Stoff til dette innlegget er hentet fra boken " Psykologiske retninger" av Kirstein/Leide/ Mousten.

Hope (Hoffnung)

2010-02-25T00:43:00.000-08:00

Av Friedrich von Schiller(1759-1805)
Oversatt til engelsk av Emily Ezust

Men speak and dream a lot
Of better, future days;
After a happy, golden goal
One can see them running and chasing
The world grows old and then grows young again,
Yet Man hopes always for improvement

Hope leads man into life,
And it flutters about the cheerful boy.
The young man is enraptured by its magic shine;
It is not buried with the gray-haired old man,
for although he ends his weary run in the grave,
he still plants by his grave - Hope

It is not empty, flattering delusion
generated in the mind of a fool.
In the heart it proclaims itself loudly:
"We were born for better!"
And that which the inner voice says
Will not mislead the hoping soul.

Sammenbruddets visdom

2010-02-19T04:05:00.000-08:00

Jeg har blitt litt glad i Tommy Hellsten sin bok om flodhesten i dagligstuen. Jeg har derfor lyst til å sitere enda mer fra denne lille kloke boken.

Hellsten beskriver menneskets mulighet for forandring som en reise, en oppdagelsesferd. En reise uten reiseforsikring og returbillett, en reise man må være vågal, nesten litt sprø for å legge ut på. Felles for de menneskene som legger ut på denne indre reisen er, i følge Hellsten, at de på sett og vis har blitt tvunget til å bryte opp.

" Noen har sagt at man ikke forandres før det er for smertefullt å la være..... Bare en smerte som har vokst seg tilstrekkelig stor, får mennesket til å unnvære sin sikre tilværelse...... Dersom det ikke finnes noen grunn til å forandre seg, hvorfor skal man da besvære seg?"

Hellsten beskriver det mennesket som har bygd seg opp en egen overlevelsesstrategi for å tilpasse seg omgivelsene som en person som prøver å løfte seg selv etter håret.

"Det har blitt en barkebit som prøver å styre strømmens retning i steden for å stole på strømmen og la den bære seg."

En slik overlevelsesstrategi kan uttrykkes på mange måter og man kan blant annet finne den igjen hos den arbeidsnarkomane, hos den som lever for sine prestasjoner, hos den som undertrykker all sin vrede ved alltid å være vennlig og gjøre alle til lags. Man kan finne den hos alkoholikeren, hos den sexavhengige, hos de som beruser seg med egen kunnskap og hos de som beruser seg med sin egenmektighet og sin uavhengighet av andre. Listen er lang...

For at en forandring skal kunne inntre mener Hellsten at menneskets egen styrke må brytes ned, ens egen kraft må bli til kraftløshet. Først da kan mennesket slutte å bygge hele sitt liv opp rundt overlevelsesstrategiene. Da finnes det en mulighet for at mennesket etter hvert våger å kjenne tillit, snakke sant, våger å gå seg vill, tør å være forvirret, gir slipp på kontrollen. Mennesket blir i stand til å være tilstede, både fysisk og psykisk, i sitt eget liv.

Hellstens beskrivelse av sammenbruddets visdom:

"All ekte mental og åndelig vokster fødes ut av forvirring, ut av at man har gått seg vill, ut av kraftløsheten, ut av at man har mistet kontrollen, gjennom at man møter sin sin egen ondskap og sykdom. Var det derfor Jesus fra Nasaret sa at det ikke er de friske som behøver å bli helbredet, men de syke? Var det derfor han hevet de syndige og mislykkede over de fremgangsrike, selvgode gjennom å si at de første skal være de siste og de siste de første?

Hele vårt samfunn og vår kultur, vårt arbeiddsliv, vår skolegang og vår barneoppdragelse ser ut til å basere seg på at man fornekter dette i stedet for å grunne på det. Hvor, og i hvilken sammenheng verdsetter man svakhet? Hvor finnes den visdom som ser frøet til lykke i det mislykkede, hvor finnes evnen til å bryte sammen, hvor ligger muligheten til gjennom sammenbruddet å få oppleve gleden? Er det ikke snarere slik at vi alle strever etter styrke, fremgang, skjønnhet og lykke? Hvem kommer på tanken at svaret på menneskets vesen ligger i å søke dets svakhet, ikke i dets styrke, at menneskets retning finnes i dets spørsmål, ikke i dets svar? Hvem kan tro at mennesket er framme under selve reisen?

De egentlige spørsmål lyder altså: Hvem våger å gå seg vill? Hvem våger å vise sin svakhet? Hvem tillater seg selv å stanse opp og bryte sammen? Den som tenker på å gi seg i vei og forlate sitt hjem, blir tvunget til å ta stilling til disse spørsmålene. Derfor blar noen heller i reisebrosjyrer enn å gi seg i vei"

Noen som tør å begi seg avgårde???

Alle sitatene er hentet fra boken "Flodhesten i dagligstuen -om medavhengighet og om møtet med barnet i oss" av Tommy Hellsten

Steingrunn

2010-02-15T12:24:00.000-08:00

La noe slå rot
La meg føle
elske
gråte
Steinhjerte
Lag på lag av forherdet materiale som beskytter det innerste

Gi meg et kjøtthjerte
Ber jeg
Men ikke helt enda
Jeg trenger tid
Har mange ting jeg må gjøre før jeg har råd til å hente fram noe som krever at min avmakt blottlegges
Vent litt før du fyller på med den næringsrike jorden
Før du sår, vanner og gjødsler
Det spirende frøet og det bankende hjerte er sårbare

Ikke nå
Uforenelig
Ild og vann

I Mesterens hender

2010-02-09T13:16:00.000-08:00

Hvilke strenger kan du spille på?
Spør jeg
Alle
Svarer Han
Hvilke klanger kan du få fram?
Spør jeg
De klangene jeg skapte deg med
Er svaret

Jeg trekker meg tilbake
Vet at jeg har prøvd å få fram toner, melodier, klanger
Strengene er for stramme
For slakke
Ødelagte
Ubrukelige

La meg spille
Sier Han

Trygge hender holder meg
Varsomme fingre stryker, bytter ut, gjenoppretter, stemmer
Melodien er svak
Den blir sterkere og jeg fylles og omsluttes av klangen
Glede
Sorg
Lengsel
Smerte
Overgivelse
Kjærlighet
Fred
Alle strengene er med
Alle tonene fra de dypeste til de lyseste

Nye fullkomne melodier skapes mens jeg hviler i Mesterens hender

Det er vakkert
Hvisker jeg
Du er vakker
Sier Han
Akkurat slik jeg skapte deg

Å prestere i stedet for å leve

2010-02-04T05:57:00.000-08:00

For tiden er jeg litt opptatt av en bok som heter "Flodhesten i dagligstuen -om medavhengighet og om møtet med barnet i oss". Boken er skrevet av den finske teologen og forfatteren Tommy Hellsten.

Jeg vil sitere deler av et avsnitt som heter det samme som overskriften i dette blogginnlegget.

"En svak jegfølelse medfører det som i vår tid antakeligvis er et av menneskehetens største plager. Jeg sikter til det moderne menneskets tvangsmessige behov for å skaffe seg egenverdi gjennom å produsere og prestere. Dette holder på å bli- og har kanskje alt blitt- en slags nåtidens pest, 1900 (og 2000) tallets "svartedød". Denne døden ødelegger ikke kroppen, men sjelen. Mennesket har glemt hva det innebærer å bare være. Det er ikke lenger human being, det har blitt human doing. Det har kommet en villfarelse som lærer at mennesket ikke lenger har noen egenverdi; alt måles ut fra prestasjoner. Jeg anser at dette er et symptom på manglende jegfølelse og på at det styres utenfra. En person med sterk jegfølelse verdsetter eksistensen i seg selv. Det kan kunsten å være sterkt nærværende med hele sin person uavhengig av hva som hender. Det trenger ikke tvangsmessig å jage neste øyeblikk.

Mangelen av et jeg, tvinger derimot mennesket til å søke sin verdi i det som kommer: der finnes det fullendte, som i en luftspeiling. Det blir et "...senere når..." -menneske. Når jeg har fått lønnsøkning, når huslånet er amortert, når disse vanskelighetene er over.....da begynner livet! En slik person har det alltid travelt uten å vite hvor han skal. Hva er det som jager ham? Det vet han ikke fordi han ikke har tid til å stanse opp og tenke etter. Å tenke er sløseri med tiden, en tid som f.eks kunne brukes til å planlegge hvordan man så effektivt som mulig kunne utnytte tiden. Og man stirrer ned i sin time-manager og deler opp sin tid i så effektive sektorer som mulig, uten egentlig å vite hvorfor.

Hvorhen har en slik person det travelt? Til seg selv. Han har det travelt med å komme til meningen med sitt eget liv. Og denne travelheten er helt rett og riktig. Men man kommer ikke fram gjennom å ruse avsted, planlegge, prestere og produsere. Man kommer fram gjennom å stanse opp, gjennom å våge å se inn i sin sjel, og gjennom først å erkjenne tomheten og jaktens
vanvittighet i sitt liv."

Tapte gyldne stunder

2009-10-28T07:16:00.000-07:00

av Bjørn Eidsvåg

Eg såg våren storma fram
men lot vær å sans han
eg såg ein sommar dra forbi
uten meg ombord
Eg ble henført av ein vals
men lot vær å dans han
mang ei stille, hellig stund
knuste eg med ord

Tenk om det hadde vært et sted
ein kunne få tebake
alle øyeblikk ein ubetenksomt
lot få gå forbi
et slags hittegodskontor
for tapte gylne stunder
diamanter som ein overså
på grunn av dårlig tid
eller mangel på mot
te å ta imot

Eg såg ein unge bli te mann
før eg fekk tid te å snu meg
me sko ha møkje tid i lag
men den forsvant
Du sa at du var glad i meg
men eg lot vær å tru deg
og eg oppdaga for seint
at det var sant

Tenk om det hadde vært et sted...

En sang...

2009-10-26T09:05:00.001-07:00

av Bjørn Eidsvåg

Eg såg deg komma
Eg såg du va rein
Eg blei heilt ifrå meg
forbanna deg og grein
Eg hadde bedt og ropt så lenge
Kvifor kom du ikkje før
Nå va det for seint
eg hadde boltra mi dør
Eg va ei statue meg hjarte
som banka i granitt
Berre steinur og ørken va
landskapet mitt

Du tok ikkje auene dine frå meg
Du såg te det sprang vatten fram frå stein
Eg kviskra: Du må ikkje gå ifrå meg!
Du tok meg tett inn te deg og grein
Du grein

Eg vet kje ka eg fant
Eg vet kje ka eg fekk
Sjølv om eg blei trist
va eg heil då du gjekk
Eg hadde sett eit glimt av himmel
men eg kjente lukt av jord
og eg forsto at mårådagen
alt bere dine spor
Eg fekk pusta i din nåde
Eg fekk evne te å sjå
ditt bilde i min neste
Eg fekk mot te å gå

Du tok ikkje auene dine frå meg
Du såg te det sprang vatten fram frå stein
Eg kviskra: Du må ikkje gå ifrå meg!
Du tok meg tett inn te deg og grein
Du grein

Der tårene dine møtte jord
vaks ei rosa, vaks ditt ord
Du sa: Ta imot gåva, bror
Då du gjekk va det strimer av blod i ditt spor

Reskulpturering

2009-10-16T10:10:00.000-07:00

Oppbrudd
ikke som avslutning
men som begynnelse
en dyp brønn av
nye erfaringer
som ikke legger byrder til
men som overlater
alt som tynger til en som er i stand til å bære

Endring
ikke fra en stemning til en annen
Men fra ørken til grønne enger
Fra eget strev til hvile
Fred som ikke kommer fra mitt skjelvende indre
men fra en som kjenner min uro og eier evnen til å lindre

Overgivelse
Et håp om å være funnet og elsket
uten frykt for å bli etterlatt alene

Omfavnelse av nåden
tilgivelsen
gjenopprettelsen
Pottemakerens hender skaper og fullender

Noen Bibelvers...

2009-10-04T04:44:00.000-07:00

"Her er en liten gutt som har fem byggbrød og to småfisker. Men hva er det til så mange?"
Joh 6.9.

Det er disiplene som spør. Et lite barn har våget seg fram med det han har å tilby. Det er ikke tilstrekkelig. Det er rett og slett å regne som ingenting, når det gjelder den oppgaven som Jesus og disiplene hans står ovenfor. De skal mette over fem tusen mennesker. Jeg tror det måtte være et barn som kom til Jesus med maten sin denne dagen. Hvem andre enn et lite barn ville være så naiv at han trodde at en så skranten matpakke ville utgjøre noen som helst forskjell når det sto godt over fem tusen sultne mennesker på gressletten?

Mange kristne er flinke til å bruke sine evner og gaver i arbeidet for å bygge opp en menighet eller for å holde liv i det kristne fellesskapet. Musikk, sang, forkynnelse, det å lage god mat, evne til strukturering og ledelse, estetisk sans. Alle disse evnene er høyt verdsatt i menigheten. Som mennesker verdsetter vi gjerne hverandre etter hva vi er flinke til. Hva vi kan prestere. Er vi flink til noe, søker vi gjerne å utvikle disse evnene. Har vi talenter, er det en selvfølge at vi bør jobbe for å få brukt dem. De mindre gode sidene ved oss selv lar vi gjerne ligge. Og er vi da i besittelse av over normalt godt utviklede evner på ett eller annet område, kan vi i mange sammenhenger lett kamuflere våre mindre gode sider ved å fokusere mer på de prisverdige.

Vi oppmuntrer hverandre til å bruke det vi har fått utdelt av styrker og talenter og til å utvikle disse. Har man ikke talenter, kan man gjerne bidra med nestekjærlighet og forståelse, praktiske gjøremål og barnepass. Det er alltid noe å ta tak i i kristne sammenhenger. Alltid noe som skulle ha vært gjort. Alle kommer med sine fisker og sine brød...tror vi kanskje. Noen har fått utdelt mer aktverdige talenter enn andre. Noen er mer verdifulle enn andre når det gjelder å bygge menigheten. Noen er mer uerstattelige enn andre...tror vi kanskje, mens vi forkynner at i Guds Rikes arbeid er alle like viktige. Men praktiserer vi det vi forkynner?

Og med det mener jeg egentlig i vårt eget liv. Er jeg i stand til å komme til Jesus med mine fisker og mine brød, selv om de på langt nær representerer det jeg tror Han kan ha bruk for. I fortellingen fra Bibelen ser det ikke ut til at det er en liten matpakke Jesus har bruk for. Det er tonnevis av mat. Massevis av penger. Ett eller annet som kan mette alle disse menneskene. Hadde jeg vært med i fortellingen ville jeg med stor frimodighet kommet frem om jeg følte jeg hadde tilstrekkelig å by på. Noe jeg virkelig kunne bidra med. Noe som kunne hjelpe Jesus og hans disipler til å mette alle disse sultne menneskene. Men to små fisk og fem små brød? Neppe! Jeg ville skammet meg over å kunne tilby så lite. Noe så meningsløst og utilstrekkelig. Jeg ville overlatt problemet til noen som hadde evnen til å framskaffe det tiltrengte.

"Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet. Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan bo i meg". - 2.Kor 12.9

Det er flott at vi ønsker å dele våre talenter og våre gaver med de rundt oss slik at andre kan ha glede av dem. Men den dagen vi også er i stand til å gi Gud våre svakheter, våre smuler, de sidene ved oss selv som vi ikke er stolte over, da kan Gud virkelig gjøre store ting i våre liv. For da er det ikke vårt eget strev, våre egne evner vi kan rose oss av. Da er det bare Gud. Ingen andre. Bare Gud kan ta tak i det som er ufullkomment i oss og skape noe av det. Noe som kan mette andres sultne sjeler. Noe som kan reise et annet menneske opp. Noe som kan peke på Gud og si at ingen er håpløse. For det er Gud som er sterk. Det spiller rett og slett ingen rolle hvor talentløs jeg er, hvor mange sår jeg har, hvor lite jeg har å bidra med. For det er Guds kraft som er den avgjørende. Og Han er allmektig. Ingenting er umulig for ham. Midt i vårt eget nederlag, kan Hans verk i oss fullbyrdes. Det vises bare ikke så godt, når vi alltid streber etter å vise fram det vi allerede kan. Da får ikke Guds ubetingede kjærlighet og Hans nåde virke i oss på en slik måte at vi kjenner at vi selv er støv, men allikevel uendelig verdifulle. Vi selv er ubetydelige. Ubetydelig i egen kraft, men høyt elsket, høyt verdsatt og uerstattelig i møte med Gud. Vi må bare stille oss til disposisjon for kjærligheten. For Guds evne til å bygge opp det som er revet ned. For Guds evne til å reise opp den som er sønderknust. Gud elsker ikke det vi kan prestere, Han elsker ikke det vi har utrettet. Han elsker oss. Han elsker meg. Og denne kjærligheten faller aldri bort. Uansett hva jeg gjør, hva jeg er, hvor mye jeg feiler. Den er evig. Jeg er evig elsket! Det gjelder deg også!

"For så sier Den Høye, Den Opphøyde, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg , og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende". - Jes 57.15

God søndag!

Et dikt

2009-10-01T13:54:00.000-07:00

...av Arnold Eidslott

Min Tro

Ingen prestasjon
men bare hengivelse

Troen ble gitt
som et kjærtegn i tusmørke

Han som gav deg
troen som en sann gave

Gavenes gave
Han gjemmer deg i sin favn

I det hemmelige
barnekåret hos Jesus Kristus

Tro Ham bare bror
uten å forstå Ham din gjenløser

Gud er våre handlingers
jord og mennesket Hans frø her

La jorden favne deg
min bror og du skal bære rik frukt

Jorden vil se til frøet
og du skal vokse inntil høstnettene

Og møte Ham vår jord her
som et fullbåret aks i Guds himmel

Gratia Dominus gratia

En bok

2009-10-01T13:08:00.000-07:00

”Sjelens ni ansikt” av Richard Rohr og Andreas Ebert. Det var rektoren ved skolen der jeg jobbet som oppfordret meg til å lese denne boken. Jeg fant den lett fascinerende, ikke annet, den første gangen jeg skummet gjennom den. To år senere dro jeg den ut av bokhyllen for andre gang. Nå traff den meg. Hvorfor?

Det som gjorde at jeg ble fanget av boken denne gangen var at jeg begynte å studere mønstrene for bl.a "falsk trøst", "ekte trøst", forsvarsmekanismer, fristelser, unnvikelser, fallgruver etc. for meg selv og de menneskene jeg omgås såpass hyppig at jeg kjenner noen av motivene bak ulike handlings -og reaksjonsmønster. Det er altså siste delen av boken, dvs dybdedimensjonene jeg har funnet mest interessant for min egen del denne gangen. Med andre ord har jeg verken analysert korrektheten i enneagrammets opprinnelse eller søkt andre kilder for eventuelt å korrigere beskrivelsen av kjente personer/bibelske personer som omtales i del 2. Typefremstillingene blir i mine øyne prototypen på de ulike personlighetene, og uten dybdedimensjonen blir de aldri særlig nyttige å forholde seg til.

Psykologi, enneagram eller annen typepsykologi kan bare forklare en brøkdel av vår indre verden, men jeg mener allikevel at denne boken kan gi oss noen gode aha-opplevelser, både i mellommenneskelige forhold og i kristen sammenheng. Jeg ønsker på på ingen som helst måte å gjøre et forsøk på å redusere oss til vesener som drives kun av våre psykologiske egenskaper, uten en åndelig dimensjon. Den åndelige dimensjonen, vårt forhold til Gud og det dette gjør med oss, kan aldri forklares psykologisk. I Guds nærvær kan mennesker drives til å gjøre de mest heroiske handlinger. De kan bli i stand til å gjøre og tenke ting som på ingen måte kan forklares psykologisk. På samme måte kan onde krefter forvrenge et menneskesinn til å utføre de mest groteske handlinger. Jeg er allikevel ikke i tvil om at enneagramet har noe for seg når det gjelder å avsløre vår egen måte å betrakte oss selv, medmennesker og verden generelt på. Jeg tror også det kan være med på å forklare hvorfor mennesker som lever i nært fellesskap med Gud, kan velge svært forskjellige retninger for sin utfoldelse av kristenlivet . Vi er alle preget av oss selv. Vi har våre svakheter, våre pidestaller, våre redsler og våre behov. Og dette er noe som er med og driver oss i forholdet til vårt syn på både mennesker og Gud.

Heldigvis beskriver verken denne boken eller noen annen menneskeskrevet bok den absolutte sannhet. Jeg er ingen tilhenger av gjør-det -selv-på -1-2-3-bøker. Jeg tror heller ikke noen bok kan gi et enkelt svar på sammenhengene mellom vårt indre og ytre liv. Men en bok kan berike og la oss se ting på en ny måte. Om ikke annet så inneholder i alle fall denne boken noen beskrivelser som har fått meg til å humre litt og smile gjenkjennende. Og det er jo om ikke annet litt underholdende, eller hva?

For meg ble møtet med denne boken en vekker. Den innprentet i meg at jeg aldri kan se mine egne motiver, behov og tenkemåter som en fasit på hva som rører seg i andre mennesker. For vi er rett og slett ikke like. Samme hvor like vi er utenpå. Inni er vi svært ofte grunnleggende ulike.