Takknemlighet
Når ordene strømmer lett
fargene er klare
og luften jeg puster inn kjennes ny
Når utåndingen befrir meg fra gift og slagg
Bare det friske det sunne og livgivende blir igjen
Fortvilelsens tid
Ordene står fast og
fargene mister sin klarhet
Lungene fortsetter sitt arbeid
men luften føles allikevel kvelende
Som om kroppen ikke kan kvitte seg med det destruktive
men blir fyllt av giftig gass som lammer kroppen og gjør
musklene stive og spente
Du har gitt meg et språk
Et språk som gjør fortvilelses tid levelig
Et håp som brenner utenfor meg selv
når all innvendig glød har blåst bort
som kald aske i vinden
Du tar imot mine sukk
Når ikke engang gråten strekker til
lar du min ordløse lengsel treffe et punkt hvor klagen ikke kjennes unyttig
Et sted hvor min sorg finner et hjem
og ikke flykter hvileløs rundt som et
engstelig og forlatt barn
Når jeg griper fatt i dine utstrakte armer
bærer du lidelsen i dine hender
